«All I Need Is A Beauty And A Beat», synger 18 år gamle Justin Bieber på sin tredje studioplate. En muse og et bra komp. Det er alt som trengs for at livet skal føles komplett. Og nettopp dette er det oppstyret rundt den canadiske superstjernen handler om: forelskelse, medrivende rytmer og melodier. Her er vi ved popmusikkens vakre, tiltrekkende kjerne.
Vi må nemlig aldri glemme at det er fjorten år gamle jenter som er musikkhistoriens klarsynte profeter. Deres teft for tidsriktige lydbilder, produksjoner og fengende melodier har fanget opp de store stjernene lenge før alle andre. Det var dånende og dansende fjortiser som oppdaget Justin Timberlake, Madonna, ABBA, The Beatles og Ole Bull. Og det var dem som oppdaget Justin Bieber.
Nå inneholderikke «Believe» akkurat musikk som gjør lytteren bevisst sin egen dødelighet, eller gir svar på det voksne menneskets eksistensielle fabuleringer. Til gjengjeld fanger flere av platens låter nettopp tenåringsforelskelsens intense veksling mellom krisetilstand og ekstase på en umiddelbar og fengende måte. Dette er lyden av forventning, sitring, skuffelse og hormonell ubalanse. Man trenger ikke være tenåring for å kunne identifisere seg med disse følelsene, det holder å ha vært det.
I så måte er det de sødmefylte, melankolske Jackson 5-pastisjene og R&B-balladene som funker best, som Bei Maejor-produserte «One Love», «Be Alright», «Catching Feelings», tittelsporet, Drake-gjestende «Right Here» og «Die In Your Arms». Og vips, så har jeg anbefalt flere Bieber-låter enn jeg trodde jeg noen gang skulle orke å høre meg igjennom.
«Believe» høresfaktisk ut som en vellykket versjon av crossover-platen som R&B-veteran Usher (33) nettopp prøvde å lage under merkelappen «revolutionary pop". Der Ushers flørt med alle mulige sjangerretninger føltes noe desperat, kommer Bieber unna med det meste med sin friske sjarm og medvindslugg. Bieber har til gjengjeld ikke Ushers «Climax» – en fantastisk, dyptpløyende låt som aldri kunne vært laget eller fremført av en uskyldsren tenåring.
Apropos: det store ankepunktet på «Believe» er knippet med anmassende partylåter laget i samarbeid med hauggamle festløver som Ludacris og Max Martin. Nei, akkurat festing og mørkere utskeielser må nok Bieber vente noen år med å skildre på en troverdig måte. Enn så lenge er han først og fremst den første forelskelsens formidler.
Uenig med anmelderen? Skriv din egen anmeldelse i kommentarfeltet!
