Som grafikeren Kate Kollwitz skjærer bandet Kollwitz til ekspressive kunstverk, rik på kontraster og spenning, men det relativt enkle uttrykket kan bli i overkant mye å svelge.
Bandet debuterer med en iskald blanding av postrock og hardcore, som slekter sterkt på tidlig norsk svartmetall - bare mykere og mer melodiøst. Arrangementene er uhyre minimalistiske, og bandet sleper seg sakte av gårde gjennom et romantisk og støyende lydlandskap.
Med en uttrykksfull, klassisk hardcore/screamo-vokal på toppen av det hele, blir det stemningsfullt og bedøvende. På det mest intense forsvinner mange nyanser, og bandet må lene seg på det suggererende, i lengden blir det en anelse for repetativt og forutsigbart. Kollwitz er på sitt mest interessante når de roer ned uttrykket og våger å spille på de mykere strengene. Da trer et unikt lydbilde frem, og fanger lytteren med sin svarte magi.
PETTER LØNNINGEN
Enig med vår anmelder? Si din mening.
