Sundførs salmebok

Susanne Sundfør befolker et lende mellom jazz, klassisk, pop, triphop og filmmusikk. Produsent Lars Horntveth (Jaga Jazzist) har vært flink til å pushe henne til å dykke dypere i seg selv etter den lovende selvtitulerte debuten. Sundfør beveger seg nå i retning av åpenbare inspirasjoner som Jeff Buckley, Björk, Radiohead og Joni Mitchell.

Sundfør synes da også å gå gjennom en oppdagelsesprosess ikke helt ulik det Mitchell gjorde på sine sensasjonelle jazz/pop-album midt på 70-tallet.

De punkterte beatene på «The Brothel» kan minne om den britiske duoen Lamb, som uttrykte en frykt for streite beats. Her er da heller ingen 4/4-beats, mer et dunkelt triphop-lende. I tillegg får platen meg til å tenke på musikken Michael Nyman skrev til Jane Campions «The Piano».

Morsomt nok spilte Nyman nylig inn sanger herfra sammen med den undervurderte britiske vokalisten David McAlmond. Sundfør og McAlmond ville forresten være en drømmeduett!

Som hos Nyman hviler det noe sakralt over Sundførs klanger. Det er kjølig og pasjonert på samme tid. Melodramatisk og passe mørkt. Rent tematisk er Campions utforskning av kvinnelig undertrykkelse og frigjøring heller ingen dårlig referanse. Låttitler som «Knight of Noir», «O Master» og «Father Father» kan da også antyde at selv om kvinner ikke lenger er påtvunget korsettet slik Campions hovedperson var det, så er sperrene for kvinnelig frigjøring i dag ofte mer usynlige.

La oss heller ikke glemme Sundførs subtile humor, som lett kunne druknet i melodramaet. Ta den karneval-aktige atmosfæren på fenomenale «Black Widow», Sundførs vri på maneater-tematikken. Men heller enn lettkledd hedonisme tilbyr Sundfør grøss og eventyr. Hun lokker og lurer og fremstår både med den ungpikeaktige naiviteten til Snehvit før hun forvandles til den slemme dronningen: Hvem er vakrest i landet her? Sundfør dyrker på sin side det styggvakre, noe de molltunge strykerne på «It's All Gone Tomorrow» (muligens platens høydepunkt) understreker. Det er her den sorte enken forhekser og forgifter sitt bytte.

Platen renner da også over med referanser til vold og død. «I pull the trigger at your command» synger hun på «It's All Gone Tomorrow».

«Waiting for a bullet» gjentas som et mantra på «O Master», mens Sundfør på «Lilith» synger om å være «caught between the Devil and the deep blue sea». De bibelske referansene skaper både tidløshet og aktualitet. I sin vakre brutalitet minner dette om Tori Amos «Strange Little Girls». Her valgte Amos ut sanger om kvinner skrevet av menn og redefinerte disse i en feministisk kontekst.

«The Brothel» vil gjøre Sundfør til superstjerne i Norge og burde legge grunnlaget for hennes sprang ut på den internasjonale arena.

^{SVERRE OLE DRØNEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening.