Undertegnede oppdaget ikke trondheimsbandet Liliedugg før i 1999, gjennom en splitt-7" med Helter Skelter, men ble til gjengjeld ytterst fascinert. Liliedugg, som i hovedsak var aktive mellom 1981 og '84, skilte seg fort ut fra hopen av samtidige pønkband; ikke pønk, ikke rock – men Liliedugg.
Slik er det også i 2009. Liliedugg er tilbake med et album i grenselandet mellom ørkenrock, garagerock og nyveiv, men med bitende piggtrådgitarer (som det selvfølgelig må kalles), syltet i undergangsstemning og desperasjon.
Dette låter som Nick Caves Grinderman i full klinsj med tidlig The Cure, mens eksperimentelle Pere Ubu humrer fra sidelinjen. Vokalist Lars Vold remjer disharmonisk oppå et teppe av musikalsk styggedom, og lykkes riktig godt med å male frem sine indre demoner på en intens og troverdig måte. Det skorter tidvis litt på driv og virkelig fengende melodier, men «Slow Atomic Bomb» er aldri kjedelig. Slike album vil vi ha flere av!
PETTER LØNNINGEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
