«Insomnia»? Vel, musikken på Ballroggs andre album er dominert av lavmælt instrumentbruk og flytende improvisasjoner. Tittelen betegner likevel platen best om den tolkes som tilstanden av ekstrem våkenhet en befinner seg i når ønsket om å sove legges til side og en åpen hjerne ikke yter motstand mot kreative impulser.
Alle lyder blir kraftfulle i natten. Den lyriske støyen til saksofonist Klaus Ellerhusen Holm og de elegant rytmiske og melodiske vendingene til bassist Roger Arntzen er ikke påtrengende, men spillet er særdeles skjerpet og skaper en fabelaktig energi.
Det er en jazz som strekker seg mot støy- og såkalt samtidsmusikk, og fiolinbidragene fra Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv er sånn sett både logiske og ekspanderende. Ballrogg-duoens musikalske samtale har basis i en gjensidig forståelse som gir mot til å ta opp nye tema uten større forbehold. Vi er heldige som får høre på.
