Erling Ramskjells tekster er lette både å like og undres over. De har en stil som åpenbart er hans egen og har en sliters livsanskuelse. Men de kan også forvirre med en poesi som ikke alltid gir direkte mening. Uansett, linjer som «E e lett å les, som ei åpen bok/på et språk e ikke skjønna helt» er lettere å begripe enn tekster DumDum Boys nylig fikk Spellemannpris for. Æs andre album er bedre, mer samlet og rikere enn debuten, særlig takket være bandet Dem (med kjente Saltdal/Bodø-musikere) og et par bidrag fra Stefan Sundström («Avvikera» er et høydepunkt). Musikalsk er det lett tilgjengelig viserock som får frem tekstene i all sin merkelige slagkraft. Anbefaling: Gi hodet hen til tekster med både moral («heva hode, ryggen rak, ikke angre noen ting/Broder, sånn kan vi aldri bli») og fuglehat («Avhold møta der de hakka hverandre i hjel/For en psykopatisk gjeng disse Fuglan e»). Skjønner?
