Nakkeslengfare

DET VAR BLACK SABBATH som først kokte sammen heksebrygget som senere skulle bli kjent som «doom metal». En nedstemt gitar, suggererende bassganger og mektige trommer la bakgrunnsteppet for en undergangsmettet vokal. Bergensbandet Sahg, med medlemmer fra Gorgoroth, Audrey Horne, Manngard, Ralp Myerz og Lost at Last, fører arven stilsikkert videre - men i en litt annen retning enn på tidligere album.

ETTER NOEN RUNDER med et knusktørt gitarparti dundrer bandet løs med umiskjennelig doomrock, men de lysere partiene varsler at det er noe i gjære: Overgangene er herlig harry, og det smaker av stadioner og mannevonde pyroeffekter. «Baptism of Fire» fortsetter hardkjøret med en nesten ubehagelig tung groove, og «Mother's Revenge» åpenbarer seg som en ruvende og seig slugger av en låt, hvor bandet kombinerer halvcheesy 1980-talls hardrock med nærmest industrielle elementer. Albumet er godt snekret sammen, med stor variasjon mellom låtene i både tempo og stemninger; kirkegårdskulde avløses uten større viderverdigheter av forrykende thrashvarme. «Downward Spiral», med sine heseblesende vers og velplasserte doble gitarer, viser et sultent band som er ute etter å strekke det ellers så snevre doom-begrepet så langt de kan. Tidvis bikker det i overkant langt over i hardrock, men i det minste gir det bandet et særpreg.

PSYKEDELIAEN fra forgjengeren er tonet noen hakk ned til fordel for hvassere rock og heavy. Faktisk er Sahg relativt måteholdne hva sjelsvrengende syrerock angår; først på albumets siste låt lar de seg selv bli sjarmerende høyt-svevende i både tematikk og teknisk frasering. Låtene er heller ikke mer progressive i struktur enn hva som er høyst nødvendig. Tekstene er fremdeles sjangertypisk nok preget av til dels pubertal, fantasyinspirert undergangstematikk og ubehagelig enkle rim, men annet er det strengt tatt ikke å forvente.

«III» er mettet med referanser som kan lokke frem gliset hos den bitreste nostalgiker. Sahg bruker nemlig metal-kokeboken på riktig måte: Man kan gjenkjenne smaker fra pionerene, men servert i en ny setting blir det herlig rått og levende. Ingen av ingrediensene er direkte oppsiktsvekkende, men i kombinasjon med hverandre skaper Sahg et høyst personlig uttrykk. Og kanskje viktigst av alt: Dette er en plate som både kan og vil forårsake en og annen nakkeslengskade i de sene nattestimer.

^{PETTER LØNNINGEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.