Mange artister innen popmusikken søker mot det sakrale i musikken, men få tar det så langt eller direkte som svenske David Åhlén. Hans knep er noe så opp i dagen og likevel ofte fraværende blant så kalt «alternative» artister som religiøsitet. Her er ti lovsanger i salmeaktige, nesten middelalderske melodier, der produksjonen framhever Åhléns sang i høye toneleier, ofte falsett, med en gitar som hovedakkompagnement og noen forsiktige bidrag fra andre strengeinstrument.
Åhléns sakralitet og sang kan minne noe om Antony and the Johnsons, den er mindre outrert og lidelsesfull, men samtidig modigere: Kombinasjonen av hans uforedlete sang og tekstenes utilslørte gudsdyrkelse er et sterkt uttrykk for egen svakhet og fellesskapets og frelsens styrke. Det er hallelujasang uten hallelujamusikk, som både lyder rotfestet i lange kristne tradisjoner og er bekjennelser av høyst moderne, personlig art.
