Knyttneve midt i magen

«Even though I'm close to you/can't stop feeling distant». Audrey Horne (AH) er noe for seg selv. Der andre band holder lytteren på en armlengdes avstand, griper bandet oppkalt etter David Lynchs femme fatale lytteren med begge hender og er ubehagelig direkte. Selv om ikke alle påfunnene er like vellykkede, våger bandet i det minste å tøye noen antatt fundamentale grenser innen hardrocken.

I 2005 brakdebuterte AH med «No Hay Banda», og sopte med seg en spellemannspris. Oppfølgeren høstet fantastiske kritikker to år senere, og nå er det selvtitulerte albumet tredjealbumet her. Denne gangen når nok bandet ut til enda flere, for dette er bandets mest tilgjengelige og vellykkede til nå. Bandets blanding av postgrunge (Alice In Chains) og alternativ metal (Tool, Faith No More) har nå fått en solid innsprøytning klassisk hardrock, noe som har resultert i en plate som er verken fugl eller fisk - men noe veldig underholdende midt imellom.

Riffingen er nå blitt veldig klassisk 80-talls hardrock, med en anelse sleazerock i anslagene, men måten bandet velter ut av høyttalerne med lag på lag av instrumenter, bringer tankene også i retning av Mastodons mest melodiøse øyeblikk. Bandet kombinerer også en del akkorder på en noe utradisjonell måte. Dette gjør at låtene bruker noe tid på å vokse seg inn i hukommelsen, men sitter som spikret når de først får lov. AH lykkes stort med å gjøre melodier slik du ikke hadde forventet å få høre dem, noe som blir særlig tydelig når bandet for en gangs skyld gir seg klisjeene i vold. Det skjer nemlig på «Sail Away», en låt så svulstig måte at det nærmer seg Ozzys mest klissete stunder.

Albumet domineres av gitar, med smekre tangenter som friskt fyll. Det er også stor variasjon i melodi og struktur. Trommer og bass gjør jobben de er satt til, men stjeler aldri oppmerksomheten. Det mest interessante er nok Torkjell Røds vokal. Han låter ikke like autoritær som tidligere, men det er ikke nødvendigvis negativt. Vel er han ikke den mest kraftfulle vokalisten, men dynamikken mellom hans tilbakelente holdning og den massive musikken er spennende, og særlig interessant blir det når man går forholdet mellom vokal og tekst nærmere etter i sømmene. Den avslappede teknikken gjør det hele veldig troverdig. Rød overspiller aldri, noe som gir liv til tematikken utilstrekkelighet/maktesløshet/håpløshet. Det gjør at følelsene kommer ubehagelig tett på, noe mange vokalister med et langt bredere register sjelden kommer i nærhet av. Når budskapet i tillegg kokes ned til uvanlig konkrete vendinger, blir det en real knyttneve rett i magen. Akkurat som med musikken.

^{PETTER LØNNINGEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening.