Artistisk kreativitet gjenspeiles ofte i personlig særhet, og popmusikken er full av flinke særinger, alt fra trauste bohemer til patologisk introverte eller utagerende galninger. Alexander Rybak har dette tøylesløse infantile ved seg, som han sist viste verden ved å kuppe showet under European Song Contest, som kunne være et godt artistisk utgangspunkt. Den unge Paul McCartney hadde noe av det samme, men der stopper også sammenligningen. For Rybak evner ikke å stagge leken, å styre sin musikalitet og foredle de impulsene den vekker. Visst er det morsomt, og litt imponerende, at han rister av seg litt gitarrock her, litt disko der, noen cowboysprell til venstre og noe for barna i neste rom. Problemet er at fellesnevneren, substansen bak all støyen, er en sjarm som virker tillært og påtatt. Artisten Rybak er en sirkusklovn, morsom å se på, trist å tenke på. Og hvor er akrobatene?
