La oss takke Kent, for de har gitt oss så mye.
De uimotståelige nittitalls-albumene, de innstendige nittitallssinglene, bekreftelsen på at man kan synge på nordiske språk og likevel bli stjerner på rockehimmelen.
Nå som Jocke Berg og co. ikke lenger har særlig mer enn knugende dysterhet, stampende synthkaving og slitte rockepositurer å by på, må vi ikke glemme hvilket friskt pust de engang var.
En gang var nemlig Kent like gode som [ingenting].
[ingenting], med sitt selvironiske navn og pussige skrivemåte, er det nye friske pustet fra øst.
Et klassisk indieband, tuftet på gitarer og tydelige referanser (Velvet Underground, Spiritualized, Kent). Førstealbumet, «Ingenting Duger» (2004) strålte av meloditeft, spilleglede og sjarmerende særpreg. Oppfølgeren «Mycket väsen för ingenting» (2006) viste et band som hadde vokst på seg selvtillit, fått skarpere kanter og videreforedlet sitt eget uttrykk.
På årets plate, «Tomnhet, Idel Tomhet», blomstrer stockholmsgruppen for alvor. Sammen med produsent Jari Haapalainen (The Concretes, Camera Obscura, Ed Harcourt, Moneybrother) har de rendyrket noen av sine beste kvaliteter og blitt en voksen, radiovennlig versjon av seg selv.
Ikke fullt så rufsete og søte som før, men med desto større allmenn appell. På radiohiten «Halleluja!» stiger de opp til dette storslåtte, ufornektelige nivået som preger de aller beste svenske poplåter. Der Kent var for ti år siden, er altså [ingenting] nå.
Jocke Berg og resten har, på sin side, passert sin musikalske middagshøyde. Alt de får til herfra og ut er å regne som en bonus.
Musikalsk har de tilsynelatende gått lei av gitarer (og mistet gitarist Harri Mänty i samme slengen). I løpet av totusentallet er Kent blitt et synthrockband etter Depeche Mode-modellen, noe som dessverre føles som et stort tilbakeskritt.
På «Röd», deres åttende album, er det i alle fall bare noen få låter som hever seg over det middelmådige. Kent har alltid vært flinke på å male stemninger og posere, noe som var greit så lenge materialet var umiddelbart og fengende. Store deler av «Röd» oppleves imidlertid som posering uten innhold, innhyllet i en følelse av livstrøtthet og vagt ubehag. Det er dessuten noe gammelmodig og bakstreversk over discorock-soundet deres - Kent anno 2009 låter rett og slett som så mange av de forglemmelige konkurrentene de spilte ræven av i gamle dager.
Helt håpløst er det heldigvis ikke. Deler av platen har god flyt og innimellom dukker det opp fine øyeblikk i låter som «Svarta Linjer» og «Taxmannen». Episke, medrivende «Vals För Satan (Din Vän Pessimisten)» er spesielt vellykket og viser kanskje hva bandet prøver å oppnå i sin sammenføying av elektronisk dysterhet og Bergs nedstemte lyrikk.
Selv i omgang med djevelen, må imidlertid veteranene se seg slått av [ingenting].
På «Satans Høgre Hand» stjeler jyplingene til og med det gamle Kent-trikset med et barn på vokal. Frontfigur Christopher Sander har nemlig også sans for livets mørke side, men klarer å heve blikket over håpløsheten og lage sanger som døyver uroen de beskriver. Hør bare den vare, sårbare duetten med Sibille Atta på balladen «Dine Händer Är Fulla Av Blommor».
Andre høydepunkt er spretne, lystige «Ge Tillbaka Det», ska-flørtende «Tack» og lavmælte, insisterende «Blanka Blad». Strengt tatt er det ikke et svakt øyeblikk på hele platen.
Offisielt slippes ikke «Tomhet, Idel Tomhet» her til lands før over nyttår, men den er for lengst ute i Sverige og tilgjengelig her både i butikker og på nettet. Dermed er det på høy tid å slippe øyeblikkets beste svenske band inn i livet ditt.
ERIK FOSSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
