Det er hylingen av Olav H. Hauge-tekstene som gjør det. Ikke at de dominerer platen, men framføringen sammen med kraftfulle saksofonstøt er så energisk at det slår gnister. De intense Hauge-innslagene topper inntrykket av at SynKokes musikere ønsker å sprenge individuelle grenser og kjenne på egen galskap.
Det er et godt utgangspunkt for å lage interessant musikk, og de fleste sporene på debutalbumet pisker lytteren i ørene med en hektisk progrock som mest av alt ønsker å være jazz, men som f.eks. er mer formsatt og har et mindre outrert blås enn The Thing.
Sjangeren spiller ingen rolle, bandsignaturen er markant, albumet solid balansert med varierte låter innenfor en tematisk helhet av urolig søken langs gode musikalske tema. Samspillet imponerer, det er en gjensidig uro i rytmeseksjon, saksofon, keyboards og gitar som skaper et forlokkende driv og kulminerer i Hauge-hylene.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
