Eminem har beholdt talentet og teknikken, men tapt sitt geni i mangelen på nye fortellinger. Den unike språkfølelsen, forløst i spreke bilder og en rytmisk lek med rim som kan ta pusten fra en, er der. De gode beatsene finnes der, skjønt det er færre minnerike låter. Det som mangler er den beksvarte historiefortellingen, den selvutleverende sosialrealismen som gjorde ham til en hiphopstjerne med rock- og visepublikum. Men hvor mange ganger kan han dikte sin vanskelige oppvekst om igjen? Hvor mye slemmere kan hans alter ego Slim Shady bli? Eminem savner nye tema for å holde stilen. Det er nesten tarvelig for en så forgudet artist å måtte mase om hvor god han er. Ironisk nok blir bidragene fra Lil Wayne og Kanye West, Pink og Rihanna høydepunkt her, fordi de scorer høyt på hitfaktoren. Så, velkommen Eminem, popartisten. Måtte vi få i det minste få flere spretne låter som «Cinderella Man».
