Godt voksen

Nesten fem år er gått siden vi sist hørte fra Even «Magnet» Johansen, da med lommesymfoniske «The Simple Life». En lavmælt og gyngende plate som ikke bør stues vekk i pappesker når store deler av folks cd-samlinger sendes opp på loftet i disse dager.

Siden sist har Magnet visstnok levd nettopp dette «enkle livet» han sang om på forrige plate. På gården på Askøy har 41-åringen konsentrert seg om å være til stede for sine unger og dyr. Og når han har hatt lyst og tid: tuslet inn i hjemmestudioet for å lage låter til femteplaten «Ferrofluid».

Så hvordan låter det? I USA diskuterer musikkskribenter for tiden om motstrøms indieartister som Wilco, Pavement og Thurston Moore har filt vekk alle sine skarpe kanter og for godt endt opp som adult-contemporary muzak.

Altså lun, velprodusert og flink popmusikk velegnet for kaffebarer og middager med svigers: Et lydspor til overgangen fra et viltert og utprøvende liv i tjueårene til en tryggere og roligere, men også noe bittersøt tilværelse bestående av barnebrunsjer og en og annen vinklubbkveld med gamlegjengen. Og på en måte passer Magnets nye plate inn i denne kategorien – ungdomskanalen P3s sjef har også uttalt at Magnet er på vei over i P1-sfæren – men i mine ører er ikke dette noe negativt.

Tvert i mot er det godt å høre at de noe ubestemmelige og esoteriske elektronika-eksperiementene fra starten av 2000-tallet er borte til fordel for et mer tidløst og organisk lydbilde med trommer, gitarflicks (sjekk ut «Nemesis») og befriende få fiksfakserier. Låtene til Johansen får nå stå fremst, de føles mindre lutryggete enn tidligere, og han fremstår som en erfaren, trygg popkomponist med bred sjangerforståelse.

Tidvis høres det ut som nettopp nyere Wilco, andre ganger som en streit og nyvasket Pete Doherty, men gjennom sine tjue år som artist har han også opparbeidet seg et helt tydelig særpreg. Også flere tekstlinjer enn tidligere har sting og fester seg, føles det som: «There’s thirteen to the dozen, of I told you so’s, but If a flower needs shit to grow, more or less, we’re good to go». «Ferrofluid» låter kanskje voksent, men ikke uten vitalitet og humør. Jazzpunkveteranene Cloroform fra Stavanger fungerer som Johansens band, noe som har tilført Magnet-uttrykket en mer stakkato puls og tydeligere fremdrift. I tillegg er det som om et småskeivt og godhjertet smil hele tiden skimtes der inne blant toner og (til tider ganske alvorlige) tekster.

En følelse som underbygges av de tydelige reggaeelementene på platen. Selv i tolkningen av Shakespeare's Sisters «Stay» lures det inn et snev av Horace Andy-diksjon. Selv om man kanskje kan savne enkelte virkelige stormkast i musikken, noe som røsker tak i hele kroppen, er «Ferrofluid» blitt en svært tiltrekkende, varm og medmenneskelig plate i en ellers så kaotisk og forblåst tid.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!