Full galopp på Travparken

Dette var den største og våteste countrykonserten som noensinne er arrangert her vestpå. Men det blir garantert ikke den siste.
Engelen.

Anmeldelsen fortsetter under videoklippene...

Regnet var det ingenting å gjøre med. Men ellers var det sannelig ikke mye å utsette på Alan Jacksons konsert på Bergen Travpark lørdag kveld. For dette var i sannhet amerikansk country på sitt aller, aller beste. Ren uforfalsket hestejazz av det slaget urbane mennesker har lært seg å hate. En kultur som av en eller annen grunn trives beste på landsbygden, men som egentlig ikke er så veldig fjernt fra tradisjonell rock 'n' roll. Bortsett fra alle cowboyhattene.

Det er også ganske symptomatisk at repertoaret til den svenske oppvarmingsartisten Jill Johnson i all hovedsak besto av gamle countryrocklåter av Stones, Eagles og Emmylou Harris.

«Gone country» som åpningsnummer visualisert på storskjerm oppsummerte i stor grad Alan Jacksons univers. For dette er de landsens amerikanske verdiene ekte countryfans har lært å elske. Store biler, cowboyhatter, Las Vegas, frihetsstatuen, line dance og gøy på landet. Det romantiske bildet av «God's Own Country».

Med 50 hitsingler og 50 millioner solgte plater har ikke Alan Jackson noe problem med å fylle den halvannen timen konserten varer. Her er en lett blanding av ballader og rockere. Hans egne sanger og gamle svisker som Eddie Cochrans «Summertime Blues». Og Alan Jackson har denne perfekte countrystemmen med en lett twang og bred aksent av Midtvesten. De fleste sangene ble også presentert som små historier på storskjerm i bakkant av scenen. Slikt fungerer.

Les også

Rainy day in August

Det var da heller ikke mye å utsette på Jacksons faste band de siste tyve årene, The Strayhorns. En gjeng på åtte mann med fele, pedal steel, gitarer, tangenter, bass og trommer. Uansett om det var sentimentale ballader, honky tonk eller lett rockete låter, fikset de alt. En gjeng middelaldrende menn som diskré briljerte med de fineste instrumentelle detaljer, og selvfølgelig hadde de sangstemmene i orden.

Avslutningsnummeret «Chattahoochee» med Alan Jackson på vannski på storskjerm fikk cowboyhattene til å fly i luften, og publikum til å bryte ut i spontan og våt svingdans i krokene. Det første ekstranummeret ble servert med en hyllest til Bergen i form av en visuell tur gjennom byen på storskjermene. Og «Mercury Blues» var en perfekt humørspreder i all væten. Men det var først etter aller siste låt at det sluttet å regne.

Bergen Travpark klarte også debuten som konsertarena med glans. To storskjermer på sidene sørget for at selv de aller bakerst så hva som foregikk på scenen, og lyden var så perfekt som en kan få i stadionformat. At logistikken ikke var helt perfekt da publikum skulle hjem, var kanskje ikke uventet.

Dette var den største og våteste countrykonserten som noensinne er arrangert her vestpå. Men det blir garantert ikke den siste.

EINAR ENGELSTAD

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her.