FØRST EN INNRØMMELSE: Undertegnede har et gubbete forhold til pønkrock og svartmetall. «Alt var bedre før. Sånn har det alltid vært, og sånn kommer det alltid til å være». Vel finnes det unntak, men det har vist seg å være bortimot umulig å gjøre noe eksepsjonelt nyskapende innenfor disse sjangrene uten å bryte med den grunnleggende estetikken.
Helt til nå. Nå er nemlig stavangerbandet Kvelertak her, med det som uten tvil er den sterkeste og mest gjennomførte debuten i norsk rocks historie. Noensinne.
DEN BRUTALE «ULVETID» (med Hoest fra Taake på gjestevokal) sparker festen i gang med et bredbent flammerock-riff som smaker av Hellacopters på sitt drøyeste, og glir deretter sømløst over i et bekmørkt og thrashaktig lydkaos, ikke ulikt tidlig Mayhem. Deretter følger det mer rock av den skandinaviske typen, med gitardetaljer som får en til å tenke på Knut Schreiners fiksfakserier i Turboneger.
Og nesten ubemerket har bandet klart å sno seg over i et dronete, Burzum-aktig lydlandskap, stadig med en leken sologitar oppå det hele. Kvelertak eier ikke skam i livet, men de drar det hele i land. Singelen «Mjød» følger opp med stadionsvære riff og et refreng som slekter sterkt på melodiøs vikingmetall, bare med en mer moderne tilnærming. «Fossegrim» følger effektivt opp med en enda mer norrøn vinkling, og på gjestevokal stiller Nattefrost fra Carpathian Forest.
Her serveres aggressiv og suggererende svartmetall og melodiøs rock om hver-andre, med vittige brudd og overganger inspirert av mer klassisk heavy metal.
LÅTENE ER IMPONERENDE dynamiske; riffene utvikles stadig, og detaljene pumper stadig nytt blod inn i låtene. For ikke å snakke om «Sultans of Satan», som er både deilig catchy og illsint på én og sam-me gang. Her viser bandet hvordan man utmerket kan blande elementer fra blytung stonermetall, vikingrock og hardrock, uten at det virker påtvunget. Dette er bandets store styrke: Foruten en imponerende melodiforståelse og inn- gående kunnskap om hva som har gjort disse vidt forskjellige sjangrene populære, vet de også hvordan låter må konstrueres for at naturlige overganger skal kunne oppstå, uten at det blir for innviklet.
Å KOMBINERE iskalde stemninger med blodvarm rock 'n' roll på en så vellykket måte er mildt sagt oppsiktsvekkende. Føy så til god smak i detaljer, høyt teknisk nivå, en hissig vokal med klare trekk fra så vel norsk svartmetall som hardcore, og kombinasjonen blir uslåelig.
Converge-gitarist Kurt Ballou har gitt bandet en krystallklar og brutal produksjon, som gjør selv bandets mest aggressive riff tilgjengelige for det store flertallet.
Dette er norsk rock på sitt beste.
PETTER LØNNINGEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
