Det skal gjøre litt vondt

Bergensaktuelle Luke «AU» Wyland fra Portland representerer det man kanskje kan kalle den «nye amerikanske indieartisten»: Unge menn med kunst- eller musikkfaglig bakgrunn, som kan spille en rekke ulike instrumenter – og gjerne bygger disse selv også – og forsøker å mane frem symfonisk popmusikk på egen hånd. Vi kan trekke linjer mellom Wyland og artister som Owen Pallett, Bradford «Atlas Sounds» Cox, Patrick Wolf, Sufjan Stevens eller Panda Bear. De lager alle – med ulike signaturer og særtrekk, så klart – kunstferdig, hendelsesrik popmusikk som beveger seg mellom harmoni og kaos. Mellom drøm, våken tilstand og mareritt.

Hos disse artistene hører man også tydelig inspirasjon fra amerikanske samtidskomponister som Philip Glass og Steve Reich. I form av hypnotiske, gjentakende pianotema eller forvrengte stemmeopptak som dukker opp som spøkelser i musikken. I det hele tatt har denne kunstpopen en kaleidoskopisk karakter: Farger, inntrykk, former, det abstrakte og det gjenkjennelige – alt blander seg sammen til en slørete og sammensatt helhet.

Kulørt landskap

I dette forvirrende, kulørte landskapet finner vi også Wylands fjerde album som AU, «Both Lights». Platens elleve spor spenner mellom helt frenetiske partier med tangenthamring og skrikende vokal, og nedtonede lydtepper eller pianoballader. Før man vet ordet av det kan et storband finne på å marsjere inn i lydbildet, og alt dette skjer gjerne i én og samme låt. Åpningssporet «Epic» låter for eksempel som om AC/DC var marionettedukker styrt av nevnte Philip Glass, mens vakre «Get Alive» kunne vært en b-side fra Sufjan Stevens «Illinois»-plate. Høydepunktet «Solid Gold» høres ut som noe Paul Simon kunne laget om han hadde lagt ut på sin sagnomsuste dannelsesreise til Sør-Afrika i dag og ikke på 80-tallet.

Wyland nevner i et intervju at han er glad i å lese magisk realisme og forfattere som Kurt Vonnegut og Haruki Murakami, og at han i tillegg er fan av filmene til regissør Wes Anderson. Referansene bidrar ytterligere til å plassere AU-musikken i et grenseland mellom konkrete bilder og tekster («Old Friend, I'm still here, I still care») og en tåkete, utflytende virkelighetsoppfatning. Dette er et vibrerende sted å være, og derfor oppleves «Both Lights» ofte som en eventyrlig og langt fra kjedelig plate.

Uten fjernkontroll

Likevel blir man fristet til å spørre: hvorfor så rastløs, Luke Wyland, hvorfor hele tiden så springende? Kanskje har han et ønske om å i musikken gjenskape en fragmentarisk, rotete hverdag, en verden full av motsetninger og inntrykk. Greit nok, men det samlete uttrykket på «Both Lights» blir til tider så springende at tålmodigheten og konsentrasjonen settes på prøve. Å lytte seg gjennom platen føles litt om å se på TV sammen med en hyperaktiv kanalswitcher uten at du selv får tak i fjernkontrollen.

Men la oss heller ikke overdrive. For selv om AU-musikken er motstridig, blir eksperimentene sjelden smertefulle eller pinlige. Det er altså ingen grunn til å la seg skremme av onomatopoetikonet i Wylands kunstnernavn. Litt vondt skal det tross alt gjøre.

AU spiller på Landmark i kveld, 28. april, sammen med John Heckle, Iben Elster & Lovecult.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!