De glødende hjerters liga

I perioden mellom 1980 og 1985 ga britiske Dexys Midnight Runners ut tre album som i dag ikke bare huskes som tre av åttitallets beste plater. De står også igjen som noen av historiens mest bastante tilbakevisninger av påstanden om at hvite mennesker ikke kan synge soul. Med «Come On Eileen» fra andrealbumet «Too Rye Aye» fikk bandet en internasjonal kjempehit, mens oppfølgeren «Don’t Stand Me Down» ble sluppet til særdeles laber publikumsinteresse og nærmest unison surmuling fra et forventningsfullt anmelderkorps.

I 1988 utga bandleder og frontfigur Kevin Rowland det dansebandflørtende soloalbumet «The Wanderer», og i 1999 kom coverplaten «My Beauty», hvis omslag viste en sminket Rowland iført perlekjede, kjole og flott, sort kvinneundertøy. Verken antrekket eller albumet bidro til å endre massenes oppfatning av Rowland og hans orkester som et «one-hit-wonder» med tvilsom estetisk sans. I 2003 slapp et gjenforent Dexys en best of-plate, to nye låter og en usigelig deprimerende live-DVD som virket skreddersydd for å én gang for alle sementere bandets status som fast inventar på 80-tallsfester og i bryllupsspillelister. Så forsvant de, og håpet om en oppriktig, hvit samtidssoul lot til å være slukket for alltid.

Demoner og problemer

Når 58-årige Rowland og hans band – denne gang bare kalt «Dexys» – returnerer med sitt første album på 27 år, oppleves det dermed kanskje som en kuriositet for verden. For noen titalls tusen menn i alderen 25 til 50 er dette derimot snakk om årets største musikkbegivenhet. I enkelte kretser har Rowland nemlig opparbeidet seg en opphøyet status som vokalist og låtskriver. Det er også en enorm lettelse for Rowland-kultusen å konstatere at han ikke svikter denne gang.

«One Day I'm Going To Soar» er lyden av en mann som nok en gang tar til scenen for å arbeide seg gjennom problemene sine i full offentlighet. Det er lyden av tvil, selvforakt og førstehåndskjennskap til egne demoner – ord som aldri koagulerer i klisjeer eller standardfraser, fremført med en oppriktighet som tidvis er overveldende patetisk (i ordets opprinnelige betydning). Dette er med andre ord dét popmusikk pleide å være før rettighetsadvokater, imagekonsulenter og samtaleterapeuter festet sine klamme grep om den anglosaksiske populærkulturen. Det er selvutleverende, det er selvopptatt, det er sårt og det er ikke på noe som helst tidspunkt stilig. Men det er så ektefølt og presserende og oppriktig at det overskrider alle dagens krav om kulhet og andre innsnevrede rammer for popmusikk.

Helt nødvendig

Musikalsk spenner albumet fra Northern Soul og disko til klassiske ballader og smektende smygere à la keyboardist Mick Talbots gamle band The Style Council. Men mer enn noe annet er dette lyden av Kevin Rowland og hans ustoppelige trang til å forklare verden hvordan han har det inni seg. «One Day I'm Going To Soar» er en odyssé i selvutlevering fremført av mannen som for undertegnede og legioner av likesinnede er Den kompromissløse inderlighetens sanne stemme.

Bry deg forresten ikke om femmeren på toppen der, den sier lite om kvaliteten på musikken, og ingenting om nødvendigheten av den. Det er bare det at ingen av mine favorittplater er sekseralbum.

Enig med vår anmelder? Si din mening!