De beste hilsener

«La meg kalle verket en varm granat innpakket i silkepapir», skrev forfatter Ola Bauer på det opprinnelige plateomslaget til «En sang for åtte kroner, en lomme full av rusk og fireogtjue troster i damens rosenbusk» fra 1985. Bandet bak utgivelsen, The BESTE, er tidligere omtalt som «norsk ny-veivs supergruppe» og besto av blant andre Sverre Knudsen, Lasse Myrvold og Harald Øhrn fra bergensbaserte og legendariske The Aller Værste!. Og som om ikke det var nok: med var også Kjartan Kristiansen fra DumDumBoys og Sven Kalmar fra Holy Toy. Bare tanken på dette bandet burde få det til å svimle for noen hver.

Det lå imidlertid ingen gjennomtenkt markedsstrategi eller Hallelujakameratene-ambisjoner bak dette «superbandet». I stedet ble The BESTE til på nachspiel etter en kaotisk konsert i Trondheim, som skulle vise seg å bli starten på slutten for Løver og Tigre, bandet Sverre Knudsen spilte i på den tiden: et neodadaistisk jazzpunkprosjekt med medlemmer fra Hot Club de Norvège og Betong Hysteria. Knudsen var etter sigende lei av kunstrocken og ville ta et steg tilbake til tradisjonell låtskriving på kassegitaren, lage melodier og fortelle historier. Med Tom Waits-albumet «Swordfishtrombones» som felles referansepunkt satte medlemmene i det nye bandet The BESTE (oppkalt etter ukebladet Det Beste, men selvfølgelig også en referanse til The Aller Værste!) i gang med sitt første album. Nå gir plateselskapet Plastic Strip Presse ut «En sang for åtte kroner ...» og oppfølgeren «Blått» fra 1987 på nytt i remastrede versjoner.

Til glede for gamle lyttere, kunne jeg kanskje skrevet, for er det ikke ofte slik med reutgivelser av norske, glemte «klassikere»? At de først og fremst er interessante som historiske dokument eller som en konsentrert pille nostalgi, men rent musikalsk gjerne låter fremmede og utdaterte? Som et rart, gammelt drops du med spenning finner i kommoden til bestemor, men ikke har videre lyst til å spise. Slik er det heldigvis i stor grad ikke med The BESTE-platene. Det høres ganske sprettent og friskt ut, uten den kjølige, kantete og tidstypiske nyveiv-signaturen band fra denne perioden gjerne hadde. Musikalsk blandet The BESTE blues, rockabilly og funk, og særlig høres «Blått» (der Kjartan Kristiansen er erstattet med hammondorganist Geir Wentzel) på en måte mer tidløs ut, men også mindre in your face og essensiell enn det for eksempel TAV! gjorde. Nesten som et slags bindeledd mellom TAV! og DeLillos? Eller er det kanskje bare fordi vi er blitt så vant med «nye nyveivband» som Bob Hund, Pretty Dirty Things og Fjorden Baby! at The BESTE føles helt i tiden. Det kan hende, men gjør det i så fall ikke mindre viktig å sjekke ut denne reutgivelsen.

Tekstene er kanskje enda viktigere å legge merke til. Litt av åttiårenes paranoia og mistro er fortsatt her, men samtidig er poppoesien rikere og mer fargerik. Linjene balanserer mellom rennesteiner og eventyrlandskap og sender tankene til dikter Arild Nyquist, som selv hadde en glemt og noe underkjent platekarriere. I tillegg er de to The BESTE-albumene tydelige bevis på hvilken innvirkning Sverre Knudsen og Lasse Myrvolds poesi og låtskriverstil har hatt på Bergens nå så vitale, kreative og norskspråklige musikkmiljø. For å ta en tilfeldig stikkprøve: «Hundedagene er over oss, alle vet; straks flyter liket opp i synet på oss».

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.