Den norske jazzrocktrioen følger opp debuten «Dodovoodoo» (2008) med et album som er om mulig enda mer intenst. Samspillet mellom Ståle Storløkkens orgel og synther, Nikolai Eilertsens bass og Torstein Lofthus’ trommer pumper musikken fram i strie strømmer som skaper uventede løp i et brutalt landskap.
Storløkkens energiske oppfinnsomhet utgjør den kreative basisen, bass og trommer er kreftene som hjelper han fram. Det som i utgangspunktet ligner veldig på syttitalls jazzrock og til tider kan framstå som banalt orgelbasert rockepøs, setter seg selv på prøve i et par lengre komposisjoner som dveler mer med helhetlige, nøye oppbygde støybilder enn heftige rytmer.
Den prøven bestås suverent i det mektige tittelsporet og med glans i «Habanera Rocket». At platen avsluttes med et møte mellom jazz og psychobilly, blir både en avdekking av Elephant9s rocknerver og et bevis på bandets allsidighet.
