Verdt å vente på

DEPECHE SKULLE OPPRINNELIG ha spilt på Koengen i fjor sommer, men på grunn av sykdomsforfall måtte konserten flyttes. Og fredagens forestilling i Vestlandshallen var vel verdt å vente på.

Presis fem over halv ni kommer bandet på scenen. David Gahan bukker elegant mot publikum, og dermed er vi i gang. Første låt er som ventet «In Chains» fra bandets siste album. Som det ellers har vært under hele den trekvart år lange Tour Of The Universe-turneen.

Det låter helt ålreit, men heller ikke mer. Publikum er høyst avventende, og sammenlignet med de fleste andre storkonsertene her på berget de siste årene er det langt fra noen ekstase. Litt mer trøkk blir det når neste låt «Wrong» kommer, og med ”Hole To Feed” begynner det så smått å ligne noe.

«WALKING IN MY SHOES» vekker endelig salen. Den første av låtene fra gamle dager. Det er tydelig at publikum er mer fortrolig med det gamle stoffet enn de tre første som var hentet fra fjorårsalbumet «Sound Of The Universe». Nå skal det innrømmes at Depeche Mode tilhører en annen generasjon musikere enn mange av dem som ellers har frekventert Bergen og Koengen de siste årene. Riktignok fyller alle de tre bandmedlemmene 50 de nærmeste par årene, men trekker likevel et atskillig yngre publikum.

Men om utendørskonsertene på Koengen er trivelige nok, er det ikke tvil om at flyttingen til Vestlandshallen sørget for en bedre konsertopplevelse. Ikke minst fordi lys, storskjermer og effekter utgjør en vesentlig del av sceneshowet til Depeche Mode. Lyden var også upåklagelig, og bandets enorme digitale discokule var av et slag vi aldri har sett før.

LA GÅ AT ALLSANGEN på «A question of Time» var ytterst spak til tross for at David Gahan gjorde det han kunne for å oppildne publikum. Lekte snurrebass på scenen og danset og hoppet omkring. Dressjakken fra konsertens begynnelse var for lengst havnet i en krok, men det går utmerket an å ta seg bra ut i bar overkropp og vest.

Det er blitt sagt om Depeche Mode at Martin Gore skriver låtene, David Gahan synger dem og Andrew Fletcher driver businessen og stiller opp på bildene. Sistnevnte var i hvert fall svært anonym på scenen, og sto diskret i bakgrunnen ved tangentene sine. Der han for øvrig hadde god hjelp av de to ekstra musikerne, Peter Gordeno på keyboards og Christian Eigner bak trommene.

Når David Gaham beveger seg ut i salen på en lang utstikker under «The World In My Eyes», vrikker på baken og tar seg i skrittet er det liten tvil hva mye dreier seg om. Det er tid for å roe ned, og vi er kommet midtveis. Martin Gore legger fra seg gitaren og overtar rollen som frontfigur under den rolige balladen «Insight». Fulgt av neste ballade «Home». Visst er mannen en god vokalist, selv om han mangler særpreget som kjennetegner Martin Gaham.

DEPECHE MODE ligger musikalsk i grenselandet mellom rock og elektronika. Til tider som med «I Feel You» med tunge gitarriff fra Martin Gore låter de saktens rocka nok, men ellers er det synthene som dominerer lydbildet. I motsetning til oppvarmingsbandet Nitzer Ebb, som hørtes ut som om 80-tallet var tilbake for fullt, låter Depeche Mode likevel relativt tidløst.

Tyve år gamle «Enjoy The Silence» fra «Violator» fikk endelig salen til å tenne skikkelig med allsang og mobiltelefoner som lightere. Og da Gaham beveget seg frem på utstikkeren nok en gang etter også å ha kastet vesten under «Never Let me Down Again», fikk han i hvert fall mesteparten av de 9000 tilhørerne til veive med armene i takt.

Så er tid for ekstranummer. Først Martin Gore som lett søtladen kabaretsanger med «Dressed in Black». Før det ender med en avsluttende hitparade. «Stripped», «Behind The Wheel og ikke minst «Personal Jesus» gir publikum det de har kommet for.

EINAR ENGELSTAD

Hva synes du om konserten? Si din mening her!