Frank Rollands solodebut har muligens en litt intetsigende tittel, men samtidig er det hardingfela som er i sentrum på denne platen. Med 17 hardingfeleslåtter viser Rolland en bredde i musikken. Han starter med «Springar etter Halte-Lars» og viser allerede her en slags skjevhet i rytmen som føles riktig god.
En lignende skjevhet, men samtidig annerledes, kommer så på «Kjømbergen», som er en brudeslått. Og dermed er lerretet spent ut for en plate som viser en bredde og samtidig en vilje til å vise frem både hva hardingfela kan gjøre og hvordan denne musikken fortsatt er betydningsfull i dag.
Rolland gjør i tekstheftet til platen hele tiden oppmerksom på hvor han har lært slåttene. Samtidig gir han slåtten sin egen stemme, sitt eget drag.
Mest interessant synes jeg er det er å høre de slåttene der det på et vis ikke skjer så mange musikalske variasjoner i de fenomenene vi vanligvis lytter til, som i melodien, men der det er mikroskopiske endringer som hele tiden gir musikken liv og holder på oppmerksomheten.
Slik blir dette en plate som åpner ørene for de små nyansene.
ERIK STEINSKOG
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
