Sarah Nebel synger egne ballader akkompagnert av piano og popmusikere på dette albumet. Til tider er det stemningsfullt, sart og vakkert, til tider blir det romantisk overkill. På noen av sporene er musikken pompøst klisjeaktig og tekstene rimelig banale. En habil og uttrykksfull stemme og proff produksjon kan ikke kamuflere svakhetene. En slik miks fascinerer kanskje guttene som formaterer musikk for visse kommersielle radiokanaler, men spesielt spennende musikalsk er det ikke. I «Leaving L.A.», kanskje albumets beste spor, slipper hun derimot frem en annen side av seg selv. Nebel har bodd flere år i Los Angeles og har jobbet både som musiker og skuespiller. I denne låten reflekterer hun blant annet over at hun kanskje har ventet for lenge med å realisere egne drømmer. Nå er altså albumet her. Det har klare kvaliteter, men for ujevnt til å fremkalle den store entusiasmen.
