Det er en nærmest hyperaktiv energi over denne platen. Anders Hana på gitar, keyboards og trommemaskin og Morten J. Olsen på trommer og elektronikk behøver ikke flere musikere for å få til både et variert uttrykk og et driv nærmest ute like. Musikken er støybasert og elektronisk, og samtidig med stor grad av improvisasjon.
Samtidig er låtene formfullendte på en nærmeste forbilledlig måte. Og nettopp her synes jeg platens styrke er, i forholdet mellom improvisasjon og form, og mellom et helhetlig uttrykk som samtidig er veldig variert. Energien er der hele tiden, men det utelukker ikke for spill med subtile detaljer.
Slik sett er det en plate alle støymusikere burde lytte til. Det er noe å lære her. Det er elementer fra så vel jazz som punk her også, og platen henger flott sammen.
Platen heter «One-way Ticket To Candyland», og her behøves det ingen returbillett; en fantastisk plate som vil bli stående når status for årets plater skal gjøres opp.
