The Core har fått ny besetning, og i utgangspunktet skulle denne platen presentere bandets nye saksofonist Jørgen Mathisen. Men et sted i prosessen har musikerne tydeligvis funnet ut at de ville presentere mer materiale, og har sjenerøst inkludert opptak med bandets tidligere saksofonist Kjetil Møster. Dette skal vi være glade for; å høre ulike versjoner av bandet løfter nemlig platen.
Vi får presentert materiale fra tre konserter i Polen, to med Møster og en med Mathisen. Resten av bandet er det samme: Erlend Slettevoll på tangenter, Steinar Raknes på bass og Espen Aalberg på trommer. På den ene konserten er også DJ Lenar med og snurrer plater, så vi får presentert bandet i tre ulike inkarnasjoner.
Det er mest fascinerende å sammenligne de to saksofonistene og hvordan endringen av besetning farger over på bandets sound. Konserten fra Free Blues Club der Mathisen spiller, farges av at Slettevoll spiller Fender Rhodes. Det gir et ekko av 70-tallet, med både frijazz- og fusion-assosiasjoner. Samtidig holder trommer og bass et rytmisk og harmonisk underlag som fremhever tradisjonen fra 60-tallet.
60-tallet er mer til stede når Slettevoll skifter til piano og vi får Møster på saksofon. Hans sound gir ekko av John Coltrane, Pharoah Sanders og Wayne Shorter, og særlig den Coltrane som utforsker lydflak som improvisatorisk strategi. Samtidig strekkes denne estetikken videre, og Møster demonstrerer en kontroll på hornet, der han henter inspirasjon fra denne tradisjonen og gjør den til sin egen. Det samme kan sies om Mathisen, men her klinger inspirasjonen fra Wayne Shorter tydeligere. Det bringer frem erindring om hvordan Shorter og Coltrane spilte sammen med de samme musikerne, mest berømt med Miles Davis. Shorter ga også ut kvartett-plate med Coltranes medmusikere.
Bandet henter sitt utgangspunkt i Coltrane/Shorter-perioden. Det er denne tradisjonen som videreutvikles så glimrende på platene. Bandet dokumenterer sin historie ved å inkludere utgaver med begge saksofonistene av «Zaire» og «Blue Sky». Vi får også to utgaver av «Ilman Dance», en med kvartett og en med DJ i tillegg. Låtmaterialet er godt, med komposisjoner som får frem ulike dimensjoner hos musikerne.
Og det høres at de har godt grep på låtene. De strekkes langt nok i improvisasjonene, hele tiden med dynamisk variasjon og overskudd, men samtidig også med den nødvendige kontrollen. Raknes og Aalberg er først og fremst fundament for improvisasjonene på saksofoner og tangenter. Men nettopp i dette fundamentet legges også et grunnlag for at improvisa-sjonen kan strekkes nærmest uten grense, som Møster gjør på «The Core» eller Mathisen på «Caveman's blues».
En plate med stort overskudd, som bør komme høyt på lister over årets jazzplate.
ERIK STEINSKOG
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
