Nytt psykedelisk leppeteppe

INNGANGSPORTEN til den nye Flaming Lips-platen kommer sent, først halvveis ute i spor syv. Etter tre minutter med bastant, primitivt riffende elektrofunk, full av effekter og påfunn, tar bandet foten av gasspedalen og lar musikken sige inn i en sky av stemmer og synthtåke. Ut av skyen kommer så stemmen til Wayne Coyne, brusten, skjør og lys:

And I'm there, looking up at the sky/And I'm scared, thinking 'bout the way that I/Don't understand anything at all

Lille Wayne synger til stjernene, skyen siger vekk og til svar får han et minutt med fingerspilt gitar som leder hen til platens beste sang, «Mr. Ambulance Driver». Et vakkert, sublimt øyeblikk, midt i den hektiske forestillingen «At War With The Mystics», nærmest som om bandet snur seg til lytterne for å sjekke at vi henger med og gi oss sjansen til å trekke pusten.

SELVFØLGELIG henger vi med . Etter at «The Soft Bulletin» helt perfekt avrundet forrige århundre, har fenomenet Flaming Lips nærmest vokst seg større enn musikken. Oppfølgeren «Yoshimi Battles The Pink Robots» var bra, men føltes nok enda bedre takket være bandets sympatiske, inkluderende fremtoning i videoer, intervjuer og på konserter.

«At War With The Mystics» viderefører den fargerike, gjennomproduserte stilen fra «Yoshimi...», med ekstra doser funk og moro, sex og sinne. Den humanistiske grunntonen og grubleriene fra «The Soft Bulletin» er også med, men det er bare å innse at bandet neppe kan nå samme høyder igjen. Noen kunstverk kan verken toppes eller kopieres og den supermelodiske sangsyklusen fra 1999 er nok blant dem.

I stedet blir «At War With The Mystics» en slags duell, eller dialektikk, mellom gruppens åndelige og fysiske sider. Platen veksler mellom hypermoderne funkpop, tydelig inspirert av r&b-produksjoner, og enklere, vakrere poplåter fokusert på stemning og melodi.

DENNE VEKSLINGEN er så gjennomarbeidet at den til dels skjer i løpet av samme sang, som i eksempelet over. Felles for all musikken er også at bandet igjen har pøst på med all slags snurrige effekter. Fuglekvitter og sirener, stemmer manipulert i alle mulige retninger, supersyntetiske pip og snurrige instrumenter - ingenting er uprøvd når Flaming Lips er i studio.

I enda større grad enn før er disse detaljene ikke bare til pynt, mange av dem utgjør også ryggraden i sangene. Åpningssporet «The Yeah Yeah Yeah Song» er for eksempel bygget på en falsettstrofe som sikkert virker enerverende på mange, mens sporet som følger, «Free Radicals», høres ut som den er laget bare fordi Coyne synes det er kjekt å etterlikne Prince i dusjen. En enkel stakkatosang som får sin styrke nettopp gjennom de kuriøse detaljene og gjentakelseseffekten. Og en av flere sanger som understreker at Flaming Lips må regnes som vårt århundres Knutsen og Ludvigsen, kanskje den høyeste æren et psykedelisk popband kan få.

NOE VANLIG BAND er for så vidt ikke Coyne, Steven Drozd og Michael Ivins. For eksempel har de et kreativt forhold til trommene, siden de selv hovedsakelig spiller andre instrumenter. Dermed er de frie til å leke med loops og maskiner på de funky sangene og utelate trommene helt på lange strekk i det roligere materialet. Det høres banalt ut, men dette er med på å løfte platen og gjør blant annet den vakre, medleyaktige sekvensen fra spor 3 til spor 6 til en suveren, «Abbey Road»-aktig opplevelse.

Legger man til den herlige gitarriffingen på «My Cosmic Autumn Rebellion», støykaskaden på «Pompeii Am Götterdammerung», referansene til alle fra ABBA til Pink Floyd og måten «Mr. Ambulance Driver» nesten tangerer «Do You Realize» i sin fengende enkelhet - så er det klart at The Flaming Lips fremdeles er konger på en haug de færreste klarer å bestige.

ANMELDT AV ERIK FOSSEN