«Ooo, vi vandrar saman. Eg følgjer der du går¿», klang det fra mang en radiospiller, og sikkert flere tunger i 1981 – og flere år senere. Kanskje fremdeles. Trodde du at D.D.E. var de første som sang om Europaveiene våre? Feil! Olav Stedje sang om «E18» allerede i 1986. Og hvis du tror at Tone Damli Aaberge er den første popstjernen fra Sogndal, bør du ta deg en kalddusj. Olav Stedje sang «Stao no pao» til «superlag fra Sogndal» mange år før idolet havnet på stjernehimmelen.
– Folk har mast om en ny plate. Jeg vet ikke om det er fordi de er lei av de gamle sangene eller om det er fordi de ønsker seg noe nytt fra meg, sier den beskjedne mannen med den velkjente barten.
Ensom trubadur
Olav Stedje jubilerer på mange måter. Det er 25 år siden han platedebuterte, med «Ta meg med» i 1981. Deretter kom de på løpende bånd; «Stedje» i 1982, «Tredje Stedje» – fremdeles i 1982, og slik fortsatte det jevnt og trutt å trille ut musikk fra sogndølingen, frem til 1990. Så gikk det fem år til neste gang. Og enda elleve år til, hvis vi ser vekk ifra samlealbumet i 1998. Dermed skriver vi 2006 og comeback.
Albumet «Livstegn», som slippes for salg på mandag, er det tiende i rekken. Olav Stedje forklarer det lange fraværet fra platehyllene og konsertscenene slik:
– Jeg må innrømme at jeg ble litt lei. Jeg hadde fartet land og strand rundt i mange år.
Han reiste en del alene. Men den ensomme trubadurtilværelsen var ikke alltid så mye å trakte etter.
– Det er litt stussligere enn å reise med et band. Så etter platen i 1995 var det på en måte nok.
I stedet gikk han tilbake til det han er utdannet til; han ble musikklærer i Bærum, og av og til, medgir han mens han smiler lurt under barten, hendte det at han førte opp en egen sang eller to på pensumlisten. Men så meldte lysten seg igjen. Og spillet tiltok.
Stedje i bokform
En annen grunn til årets comeback fra Olav Stedje, er fjorårets firhendige roman fra herrene Halvor Folgerø og Finn Tokvam. «Tyl» handler om Ove, en ihuget jazzfan og postmann, og kompisen hans Ragnar, som ikke er fullt så glad i jazz, men desto mer glad i Olav Stedje. Så glad i ham at han skriver dikt om visepopsangeren.
– Enkelte av diktene er mer treffende enn andre, humrer Stedje under barten.
Hovedpersonen i vår historie, Stedje selv altså, ler og bedyrer at forfatterne spurte om lov til å skrive om ham, men at de nok egentlig gjorde det lenge etter at de hadde skrevet.
Og Stedje ler nok med god grunn. «Tyl» sørget for at sogndølingen gjorde comeback før comebacket.
– Boken hjalp på, ja. Da visste jeg at folk ikke hadde glemt meg helt.
Barten beveger seg oppadgående til et smil.
Mer jubalong
Neste år, kan «Tyl»-forfatter Halvor Folgerø røpe, feirer Olav Stedje nok et jubileum. Den 23. oktober 2007 er det nøyaktig 30 år siden denne velkjente barten så dagens lys. Det har «Tyl-Ragnar» nemlig skrevet dikt om.
Den faste innretningen i Stedjes ansikt betyr nok en del for gjenkjennelsesfaktoren når man gjør comeback. Men Stedje lover at også musikken er gjenkjennelig.
– De som har hørt meg før, vil nok kjenne meg igjen, selv om det er litt nytt i lydbildet også.
Om han har nye hiter i ermet, på linje med «Vi vandrar saman», tør han ikke spå.
– Jeg er fryktelig nervøs denne gangen. Hvis det blir en flopp, er jo ikke det hyggelig.
Men Olav Stedje lover, flopp eller ikke, at «Livstegn» ikke blir siste musikalske livstegnet. Og vi tør spå at barten er med – neste gang også.
