Erling R. Eriksen, professor ved UiS, Institutt for musikk og dans, går her løs på verket som vel kun Robert Riefling av norske pianister har spilt inn før, «pianistenes gamle testamente», Bachs «Das Wohltemperierte Klavier».
Man kunne kalle Eriksens spill for «nøkternt». Men ordet må tolkes i beste mening, som en vilje til å skrelle vekk romantiserende fakter for å trenge lenger inn og ned i den musikalske materien. For å få til dette benytter Eriksen seg av et svært nyansert anslag, et presist og variert non-legato som får det til høres ut som fingrene direkte og uanstrengt nedtegner en musikalsk tankerekke. Samtidig preges Eriksens spill av en dansende rytmisk flyt, som i d-moll preludiet fra første bok.
Dette er en Bachfortolkning som - for å låne ord fra den svenske poeten Göran Sonnevi - gir «ett rus av nykterhet».
