Du fikk det kanskje ikke med deg. Men da sprinteren Usain Bolt fra Jamaica pekte mot himmelen for å feire sine olympiske gullmedaljer i London forrige uke, var også Bob Marley til stede. På de jamaicanske OL-antrekkene – designet av en av Marleys døtre, Cedella – finnes nemlig ansiktet til reggaelegenden, som døde i 1981, påtrykt.
Grieg på brillene
Nå var riktignok sommerens London-OL sterkere preget av populærmusikk enn vi kan huske at noe tidligere mesterskap har vært. Den bevissthetsutvidende åpningsseremonien innehold som kjent mye rart, men det mest minneverdige var nok den førti minutter lange hyllesten av britisk motkultur, punk, rave og grime. Friskt i minne har vi også opptredener fra vidt forskjellige fenomener som George Michael, Spice Girls og The Who fra avslutningskvelden. Musikken var altså i aller høyeste grad til stede både på landhockeybaner og ved brytematter.
Men likevel: Finnes det noe annet land i verden enn Jamaica som ville pyntet selve landslagsdrakten med bildet av en musiker? Neppe. Er det mulig å se for seg hodet til Michael Jackson påprintet Michael Phelps' speedo? Eller hva med en liten Edvard Grieg på stengene til 1500-meterløper Henrik Ingebrigtsens karakteristiske solbriller? Tror ikke det (det måtte i så fall vært Erik & Kriss på hanskene til proffbokser Cecilia Brækhus).
Mindre enn Svalbard
På Jamaica spiller nemlig musikk en – for oss – nesten ubegripelig viktig rolle. Som reggaesanger og produsent Rupie Edwards sier i boken «Bass Culture: When Reggae Was King» (Penguin, 2001) av den britiske journalisten Lloyd Bradley: «This is music that’s come down from slavery, through colonialism, so it’s more than just a style.» På Jamaica er reggae altså mer enn musikk, mer enn en livsstil, det er selve livet, for å tøye en gammel floskel.
Historisk interessant er det også at en musikksjanger fra en karibisk øy med under tre millioner innbyggere og et areal på en sjettedel av Svalbard, har hatt så stor påvirkning og verdensomfattende nedslagskraft som det reggaesjangeren har hatt. Her har folkemusikk blitt verdensmusikk.
Feirer 50 år
Denne måneden kunne Jamaica ikke bare feire Usain Bolts bedrifter på løpebanen, men også 50 år som uavhengig stat. 6. august 1962 fikk landet full selvstendighet fra britisk styre. Det var omtrent på denne tiden reggaemusikken begynte å vokse frem, og ved å lytte seg gjennom den jamaikanske sangboken – fra ska via reggae og dub og frem til dagens dancehall og ragga – kan man lære mye om landets historie. Her finnes direkte fortellinger om slavetid, undertrykkelse og frigjøringskamp, sanger om håp og glede, men også musikk som speiler problemer Jamaica fortsatt sliter med, som fattigdom, gjengkriminalitet, kvinneundertrykkelse og homofobi. Alt kommer til uttrykk i musikken, på godt og vondt.
Også rent musikalsk kan man følge en fascinerende utvikling. For eksempel vil myten ha det til at sommeren 1966 var så varm at de kviktspillende ska-musikerne måtte senke tempoet, noe som skapte den seigere reggaevarianten.
Nyskapningen og eksperimenteringsviljen i jamaicanske platestudioer har dessuten i flere tiår påvirket amerikansk og britisk popmusikk, alt fra Paul Simon til Madness. Øyens produsenter og musikkformidlere har også med sine ekkoeffekter og mikseteknikker hatt en helt avgjørende innvirkning på tilblivelsen av DJ-, klubb- og hiphop-kulturen.
Også i dag kan man se til Jamaica om man ønsker en pekepinn på hvilke trender som vil gjelde i popmusikken noen måneder og år frem i tid. Det er for eksempel ikke urimelig å hevde at en av de siste års store stjerner på Jamaica, gangster-crooneren Mavado, har stor hatt innvirkning på rappere som Drake og Future.
Prøv Vegas
Jamaicas 50-årsjubileum feires naturlig nok med flere plateutgivelser. Ønsker du en konsentrert gjennomgang av landets mange ulike nisjesjangere, anbefales Mr. Vegas sitt dobbeltalbum "Sweet Jamaica" – en overskuddspreget og lidenskapelig blanding av standardlåter på roots-måten og mer fremoverskuende dancehall.
Skal du gripe til en klassiker som virkelig demonstrerer reggaens avantgardistiske potensial, kan vi la oss inspirere av Øyafestivalen forrige uke. Fra scenen fremførte Cedric Myton og Roydel "Ashanti" Johnson fra The Congos låter fra det mange mener er det definitive reggaealbumet, nemlig deres debutplate "Heart Of The Congos". Albumet ble innspilt i 1977, sammen med produsentvidunderet Lee Scratch Perry (som også dukket opp på Øyafestivalen), men høres forunderlig futuristisk og nesten utenomjordisk ut – også den dag i dag.
Interessert i reggae? Bergen Reggaefestival arrangeres 24.-25. august på Café Opera.
MUSIKALSK NASJON: Klesdesigner Cedella Marley og idrettsstjerne Usain Bolt, sistnevnte ikledd Jamaicas offisielle OL-antrekk, selvfølgelig med Bob Marley-motiv på skulderen.
