Sting klarte å tekke de fleste på Koengen i går kveld. Både fansen som hadde fulgt ham med Police under punketiden og dem som foretrekker den mykere artisten som han har fremstått som i senere år. Men det var ikke sofistikerte jazzmusikere denne kvelden, men ”Back to basic” med to gitarer, bass og trommer.
Omtrent halvparten av programmet var viet gamle Police-låter og halvparten fra solokarrieren. En Beatles-låt ”A day in the life”, fikk han også plass til. For dem som etter mannens senere album kanskje hadde trodd at han var begynt å bli fullstendig soft på sine gamle dager, hadde han absolutt noen overraskelser på lager.
Presis klokken ni kom Sting på scenen. Med ”Message in a bottle” og ”Syncronicity II”, to gamle Police-låter gjorde han det klart fra første stund at dette kom til å bli en frisk kveld. Om det var det unge bandet i ryggen, eller det at mannen har nådd en sen førtiårskrise, (han fyller 55 om noen måneder) vet vi ikke. Sikkert er det at Sting ikke har vært sprekere og friskere på mange år.
Nå skuffet han heller ikke dem som liker den mykere utgaven. Både ”Englishman in New York” og ”Fields of Gold” var selvfølgelig på plass. Det ble en skjønnsom blanding av Police og Sting uten plagsomt mange dødpunkter.
Ikke alt var like bra som i gamle dager. ”Every little thing she does is magic” manglet kraft, men det var omtrent den eneste nedturen. For ellers hadde både materialet og mannen holdt seg utrolig bra. Stemmen var fullt på høyde med Police sine glansdager, og basspillet var upåklagelig.
Ikke minst versjonen av ”Roxanne”, som ble siste låt før ekstranumrene var bygget ut til et lite eksperimentelt verk. Denne kvelden viste en utgave av Sting som vi gjerne skulle ha hørt litt oftere. Frisk, ungdommelig og rølpete.
