Med oppfølgeren til «Alright Still» forventer man catchy popmusikk fra Lily Allen, og det får man.
Samtidig gjør hun interessante ting i forhold til sound og spill med sjangere. Som for eksempel på «Not Fair» der mengder av countryreferanser spilles ut, og der det likevel føles helt riktig.
Det lyder lystig, men med en tekst som dreier countryens forhold til mellommenneskelige relasjoner; her er det nemlig en mann som ikke klarer å gi henne - vi antar hun synger om seg selv - orgasme som er i sentrum.
Og tekstene er et kapitel for seg. Her er det utleverende om kjønn og kjendiseri, og også et noe forsinket spark til George Bush. Det er likevel det lekende spillet med musikalske sjangertrekk som er mest tiltalende - som på «Never Gonna Happen» med trekkspill og en marsjaktig groove, eller jazzelementer på «He Wasn't There».
Singelen «The Fear» er platens beste låt. Det er mangfoldet som viser den oppdaterte utgaven av Lily Allen.
