Klangen fra korridoren

Smerte og latter, bekymring og lettelse, fødsel og død. Slik starter reportasjen «Et døgn på Haukeland», som du for noen uker siden kunne lese her i Bergens Tidende. I saken fulgte vi pasienter og ansatte gjennom et døgn på Hordalands sentralsykehus. Vi ble presentert for et fortettet miniunivers der mennesker kommer tett på hverandre, tett på liv og død, tett på kropp, og tett på teknologi og vitenskap.

Alle som har vært på et sykehus vet at et slikt mikrokosmos er fullt av lyder. Det monotont susende ventilasjonsanlegget. Knepp fra en elektrisk seng som justeres mens pasienten prøver å finne seg til rette på et stivt plastlaken. Ringing fra pasientrom og telefoner. Mekaniske blipp fra overvåkingsutstyr. Den vakuum-aktige stillheten i en tom korridor. Lalehs «Some Die Young» fra en radio inne på et lunsjrom.

Eksplosive symfonier

I tillegg er sykehuset fullt av menneskelyd. Utbrudd, liv og leven. Ergonomiske Birkenstock-sandaler som flipp-flopper over linoleumsgulv. Latter eller hvisking fra et rom, gråt eller skrik fra et annet. Har en slimklump satt seg fast i et svelg? For et utrent øre er det ikke like enkelt å identifisere alle lydene som kommer fra sykestuer og operasjonssaler. Bare se hvordan den franske legen og (ekstremt svartsynte) forfatteren Louis-Ferdinand Céline beskriver sin arbeidsplass i romanen «Død på kreditt» (1936): «Jeg kunne spy av sjuke mennesker (…) Jeg orker ikke mer… De får bare hoste og harke! De får bare spytte ut klysene sine! Hangle og sjangle! Fise og skite! Dra til helvete med tredvetusen slags giftgass i ræva!»

De eksplosive symfoniene Céline beskriver, er muligens ikke noe man ønsker å sette seg ned og nærlytte til, men kan likevel disse lydene fra sykehuset og kroppen betraktes som musikk? Er det mulig å lytte til omgivelsene våre – hverdagens surrende kontentum – som om de var kunst?

Med øret mot skinnene

Det mente den franske komponisten Pierre Schaeffer (1910–1995). Han var pioner for såkalt musique concrète, musikk basert på opptak av fuglekvitter, skritt i grus, sildrende vann og andre dagligdagse lyder. Et av hans mest kjente verk er «Jernbane-etyden» fra 1948, der han manipulerte og satte sammen lyder han fanget opp langs jernbanespor og på en togstasjon i Paris. Slik ville han vise at musikk ikke nødvendigvis må være bygget opp av melodier, harmoni og rytme, men at en lyd i seg selv kan ha kunstnerisk verdi. Samtidig var han opptatt av å manipulere lydene og endre deres karakter, slik at vi kunne høre verden på nye måter.

I 1950 skrev Schaeffer verket «Symphonie pour un homme seul» i samarbeid med den likesinnede komponisten Pierre Henry (f. 1927). Her utgjorde lyder fra kroppen musikkens grunnmur. Pust, kremting, plystring, banking på en dør. Henry, som gjestet Bergen og Ekko-festivalen i fjor, har i et intervju med Stavanger Aftenblad forklart sin fascinasjon for denne type musikk: «Lyd er liv. Det er bevegelse, det er tid, og tid i bevegelse. Lyd er noe dypt menneskelig, en energi.»

Komme doktoren i forkjøpet

Pink Floyd-medlem Roger Waters videreførte tankegodset til disse franske komponistene på albumet «Music From The Body» fra 1970. Platen var et samarbeid med komponisten Ron Geesin og fungerte som lydspor til en dokumentarfilm om kroppen. Her kombinerer Waters visesang, samtidsmusikk og bisarr montasjekunst med opptak av snorking, latter og flatulens.

Et beslektet prosjekt er den amerikanske duoen Matmos sin plate «A Chance to Cut Is a Chance to Cure» fra 2001, der de lager elektronisk musikk basert på lyder tatt opp på skjønnhetsklinikker i California. I prosjektet kan man lese inn en kritikk av vår tids skjønnhetsindustri og hedonisme, men det gjøres ikke uten humor: På et spor blir plutselig pipingen fra en hjerterytmemåler til en lystig synthmelodi, mens lyder fra en nose job tonesettes med spill fra en indonesisk nesefløyte. Like mye som kritikk, er altså platen en hyllest til og lek med lyd. Matmos viser at selv de mest motbydelige og frastøtende lyder har potensial til å bli vakker og til og med dansbar musikk. Sving deg til fettsugingens lystige trompet!

Kanskje kan disse musikernes verdensanskuelse være noe å trøste seg med neste gang du sitter på venteværelset, litt engstelig og ensom, omgitt av sykehusets mange underlige og abstrakte orkesterverk? Lydene rundt oss er tross alt et bevis på at vi ikke er alene. Kanskje kan de også tolkes som en oppfordring til å granske vårt eget indre, så å si før doktoren gjør det.

Enig med vår kommentator? Si din mening!