«Igloo» er en plate som gjør oss bevisst hvordan lytting til musikk alltid impliserer en forestilling om hvordan musikken blir skapt. Enkelt sagt: Når du lytter til lyden av en gitar, vet du noe om hvordan denne lyden blir frembrakt av en hånd som slår an strengene. I Terje Isungsets tilfelle blir dette spesielt viktig. Når Isungset slår på klingende is, lyder dette ikke så ulikt vanlige perkusjonsinstrumenter, men fordi man vet at dette er is-klanger, gir musikken spesielle assosiasjoner til sprengkulde og snødekte landskaper.
Isungset har trukket naturen og landskapet inn i musikken, det er mye luft og stillhet mellom tonene. Sidsel Endresens stemme kommer inn som et tiltrengt menneskelig element. Som alltid har Endresen et unikt nærvær i stemmen hvor hun utprøver og veier tonene før hun slipper dem fra seg.
På «Igloo» har Isungset tatt sitt musikalske land-art prosjekt enda et skritt videre.
