Satyricon har vært del av scenen for tung og dyster metal lenge, og denne platen skuffer ikke. «The Age of Nero» er en helstøpt pakke, fra musikken og tekstene til platecoverdesignet gjort av Martin Kvamme. Et stor sort kråke stirrer mot oss med ett øye, den samme kråken vi hører om i «Black Crow on a Tombstone», en av platens beste låter.
Som seg hør og bør er platen tung og riffbasert. Musikalsk sett er det et tonespråk som innenfor den klassiske musikken er rimelig konvensjonelt, og som samtidig er hentet fra gammel tid. Tonaliteten er modal og minner innimellom om renessansemusikk, dog uten dennes polyfoni. Musikken fra Satyricon og beslektede band kunne tiltale kirkemusikere og andre med klassisk bakgrunn, men andre sider ved musikken skremmer tydeligvis bort dette publikummet. Låtmaterialet på «The Age of Nero» bruker velkjente grep innenfor metal, samtidig som variasjoner fremhever nyanser. «Commando» har vers/refrengstruktur og trekk av en dynamisk oppbygning. Dynamikk finnes også i andre låter, selv om det stort sett er full pinne hele veien. Platen må høres på dens egne premisser, selv om det også er interessant å sammenligne med andre sjangere.
I «The Wolfpack» får vi et roligere parti med gitar som nærmest gir ekko av progrock, i små perioder avløst av klassiske metalriff. Som kjent er djevelen i detaljene, og disse detaljene hever platen.
Riffet på «Black Crow on a Tombstone» understøttes av doble stortrommeslag, og igjen er det i detaljene musikken kommer frem. Dette er ikke «øremusikk», det er musikk som skal føles i kroppen. Musikken føles på huden, men på grunn av volumet kanskje snarere i skinn og bein. Dette sier noe om hvordan musikkens volum har en estetisk - i betydningen sansemessig -verdi. «Die By My Hand»fortsetter med underdelinger som driver musikken fremover. På denne låten, som er platens beste, avløses det sterke drivet av partier som føles langsommere og tyngre. Tempoet er egentlig det samme, men endringene i riff og trommer gir en følelse av langsomhet som fremhever teksturen. Her er det også lagt til et kor i bakgrunnen, og dette koret - som lyder nærmest (unnskyld) sakralt - hever låten opp på et annet nivå.
«The Age of Nero» er riktig god, selv om ikke alle låtene er helt der oppe. Men langt på vei lykkes Satyricon igjen. Platen er både sjangertro og kandidat til metalens kanoniske liste.
ERIK STEINSKOG
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
