Taake er tilbake med et studioalbum etter en treårig tenkepause. Den har hovedpersonen Hoest brukt fornuftig, dette selvtitulerte albumet er mer variert enn forgjengeren «...Doedskvad».
Balansen mellom øsende metallregn og dempede brudd er utsøkt. Stemningen er også mer markant, takket være melodilinjer som har mye til felles med dem på «Nattestid...» fra 1999, det vil si dvelende og nesten romantiske.
Låten «Umenneske» viser Taake på sitt mest potente, med hypnotiserende riff og kløktige overganger. Taake er på ingen måte en progressiv kraft innen norsk metal. Det har de heller aldri hevdet å være; siden dag én har Taake stått for ekte norsk svartmetall, en definisjon selv utenlandske band klistrer på sine utgivelser i håp om å øke salget.
Om du skulle være i tvil om hva betegnelsen egentlig står for, er det bare å sette på denne platen. Dette er klassisk svartmetall slik det skal spilles: episk, seigt og ugjennomtrengelig. Og uten nyvinninger, på godt og vondt.
PETTER LØNNINGEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
