Heavyrockens Elvis Presley

Det er ikke en John Lennon, Mick Jagger eller Brian Wilson som inntar scenen på Koengen 29. mai. Men når det gjelder rockehistorisk betydning og ikke minst popularitet, kan knapt kveldens stjerne, Ozzy Osbourne, overvurderes.

John Michael Osbourne vokste opp som en av seks søsken i en arbeiderklassefamilie. Som dyslektiker falt han tidlig utenfor det britiske utdanningssystemet. Allerede i tenårene fikk han sin første tatovering – kallenavnet «Ozzy», som han tatoverte selv med synål og blekk på knokene. Da han startet sitt første band sammen med Geezer Butler, hadde han et fengselsopphold bak seg. 45 år og over hundre millioner solgte plater senere, regnes Ozzy og managerkonen Sharon blant verdens rikeste engelske ektepar. Til tross for at han i liten grad har skrevet tekster eller musikk selv, kom Ozzy til å bli den høyt elskede vokalisten og frontfiguren for Heavy metal – en enormt populær, stabil og levedyktig musikksjanger som kritikerne stort sett bare har fnyst av. Hvordan gikk dette til?

Djevelen ved sengen

Heavy metal-sjangeren ble oppfunnet i Birmingham i 1970 av Osbourne, Geezer Butler, Tony Iommi og Bill Ward. Det skjer 42 sekunder inn i åpningslåten på deres første album, hvis tittel guttene tok sitt bandnavn fra – Black Sabbath. Den åpner med regnfall, kirkeklokker og tordenskrall. Så: På den tredje tonen i det massive grunnriffet, går bandet på en halvert kvint – en tritonus, som det heter i musikkvitenskapen. Denne tonen – også kalt «Djevelens kvint» – har blitt oppfattet som så umenneskelig og fryktfremkallende at den var forbudt i middelalderen og frem til slutten av renessansen.

I løpet av sekstitallets populærmusikk hadde tritonus funnet veien til hitlåter som Creams «Sunshine Of Your Love» og Iron Butterflys «In A Gadda da Vida», via blues og inspirasjon fra østlig musikk. Her fremstår tonen som en frekk snartur innom det farlige og forbudte, i ellers groovy rockelåter. Sabbath stopper derimot opp ved den og nærmest tilber den som selve klimakset og poenget i låten. Teksten til «Black Sabbath» ble til etter at bassisten Butler hadde lest en bok av den okkulte forfatteren Aleister Crowley. Han våknet etter dette en natt og så djevelen stå ved enden av sengen. I sin framføring av høres Ozzy vettskremt ut. «Oh No!» roper han, og det høres ut som om han faller ned i flammehavet til lyden av bandets tunge og dystre heavyrock. En sjanger var født, resten er rockehistorie.

Arbeiderklassens musikk

Da Butler skrev denne låten, fant han ikke opp kruttet. Man forbinder gjerne sekstitallet med hippienes budskap om fred og kjærlighet, men det foregikk samtidig en stor interesse for det okkulte. Alternative trosformer, østlig religion og heksekunst var en del av ungdomsopprøret, der kirken ble regnet som en del av det undertrykkende autoritetssystemet. Alt fra Tolkiens «Hobbiten» til bøker av Aleister Crowley vekslet hender hos de unge. Led Zeppelin, Rolling Stones, The Beatles og til og med Beach Boys flørtet med disse ideene i ulik grad i kortere perioder. Inspirert av boken «Mesteren og Margarita» av den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov, der selveste Satan kommer til Moskva, skrev Mick Jagger «Sympathy For the Devil» i 1968. Mange ser denne mørke strømmen i sekstitallets rock i sammenheng med de tragiske kapitlene som markerte hippie-æraens slutt – som for eksempel Charles Manson-drapene i 1969. Der andre band gikk videre til uskyldig popmusikk, hedonistisk rock og disko på syttitallet, kommersialiserte Black Sabbath de mørke ideene i en pompøs og teatralsk form, med stor appell hos unge gutter med fascinasjon for det paranormale.

 

Heavy Metal var aldri elitens musikk, og har stått lavt i rockens smakshierarki. Finn frem et gammelt nummer av Rolling Stone eller norske Beat fra åttiårene: Du vil ikke se et fnugg av metal. Akkurat som pornografi, var sjangeren lenge forvist til egen hylleplass og egne butikker. Da den legendariske rockekritikeren Lester Bangs anmeldte Black Sabbath-platen «Master of Reality» i 1971, ble bandet bare avfeid som noe vås. Mens den nyskapende og kritikerroste rockemusikken ofte springer ut av miljøer knyttet til kunstskoler, universiteter og kunstscener i verdensmetropolene, har metal alltid vært arbeiderklassens rockemusikk.

Ned i kjelleren

Metalens budskap er for så vidt basert på den samme rockeretorikken man finner i alle sjangre – et ønske om å komme til et annet sted og ikle seg en annen identitet. Metalen sier det bare litt mer direkte, eller på en mer platt og vulgær måte. Metalen vil – som de andre sjangrene – bort fra virkeligheten vi befinner oss i her og nå. Hvis denne virkeligheten er et rekkehus i forstaden, vil noen sjangre langt ut på landet, til natur og ekthet. Andre vil sveve over huset i en opphøyet tilstand. Noen er rastløse og vil inn til byen, der horer og kriminelle sprader rundt under neonlysene i røffe gater. Indiemusikken vil gjerne være igjen i huset, men finne tilbake til det som engang fantes der, i barndommen, men som gikk tapt. Heavy metal-sjangeren vil derimot under huset, til der hodeskaller, råtne lik og onde ånder befinner seg; der man finner sverd, skattekart og brynjer fra tidligere stolte historiske perioder – riddertiden, vikingtiden, Det Ville Vesten – da ekte menn gallopperte over åsene til hest.

Metal rendyrket disse gutteromsfantasiene – der også et sexistisk kvinnesyn var rådende – i et uttrykk som var musikalsk og visuelt entydig. Mens den typisk kritikerroste rockemusikken har vært kjennetegnet av stilbrudd, flertydighet og kritisk tanke, så er metal en konservativ musikksjanger. I sosiologiklassikeren «Subculture - The Meaning of Style», skriver Dick Hebdige om metalkulturen: «It seems to represent a curious blend of hippy aesthetics and football terrace machismo».

Vår alles kompis

Denne beskrivelsen passer fint på Ozzy Osbourne, som ble den største i sjangeren. Hans appell kan sies å ligge i utstrålingen hans, som en skoleklassens sjarmerende badboy. Det er også en sårhet i hans tilstedeværelse, ikke bare i musikken, men også i hele hans vesen. Han er den litt kjekke, men forkomne outsideren som skaper øyeblikkelig identifikasjon hos publikum. En venn av meg omtalte en gang Ozzy som «alles kompis». Han var inne på noe: Det er noe snilt og sympatisk i stemmen hans, som skaper en balanse mot den aggressive og monotone musikken. Noe av nøkkelen til Black Sabbaths suksess ligger her. Deres mørke og brutale sound ruller av gårde som militærtanks, mens Ozzy har en lys og gjennomtrengende stemme som draperer dette soundet med iørefallende melodier. Her kan det nevnes at Ozzys favorittband er The Beatles.

 

Det sies at man kan måle et metalbands popularitet ved å telle hvor mange av bandets gitarriff som strømmer ut av prøverommene i gitarbutikker. Både Sabbath og Metallica er i tet-sjiktet her. Men hvor mange metalband kan få sine sanger covret av svenske popgruppen The Cardigans? Da de i 1994 gjorde en versjon av «Sabbath Bloody Sabbath» og avkledde den for brautende riff og rullende trommer, sto den naken igjen i sin rette natur – som en bra poplåt.

Parodiert og respektert

Som artist har Ozzy i mye større grad fremstått som en showmann enn som en romantisk kunstnertype. Under konserter i glansdagene vandret han hvileløst frem og tilbake på scenen som en djevelbesatt villmann, og fridde så voldsomt til publikum at tilhørerne etter hvert minnet mer om en kokende fotballarena enn et lyttende musikkpublikum. Det er noe uhøytidlig over fyren som gjør at han treffer så godt i folkeligheten, noe som står i kontrast til en musikksjanger som ofte har vært selvhøytidelig på grensen til det komiske. Det gjelder ikke minst Ozzys bandkollega Geezer Butler, som også står på scenen i kveld. Under planleggingen av en turne på åttitallet, forslo han at scenedekoren skulle være en full-size modell av Stonehenge. Dette ble parodiert i den klassiske rockekomedien «Spinal Tap», som forøvrig latterliggjorde heavy metal med utslettende styrke. I vår tid kan man heldigvis le av noe og like det samtidig, og for mange har metal nå blitt en «guilty pleasure».

Ozzy fikk stor suksess som soloartist på åttitallet, men det var med reality-serien «The Osbournes» i 2002 at han for alvor ble en verdenskjent superstjerne. I dag er han et ikon som representerer samtidens celebritets-kultur; der mannen, myten og musikken går opp i en høyere mediakarakter: En «mørkets prins», legendarisk på grunn av sin katastrofale helse og livsstil, trygt plassert bak høye porter i Beverly Hills med stort støtteapparat rundt seg. I kveld kan man digge, respektere og le av ham. Ozzy er heavyrockens Elvis Presley.

Enig med vår kommentator? Si din mening!