GANSKE NØYAKTIG to år etter debutalbumet og hitlåten «Karoline», har Fjorden Baby! fra Loddefjord temmet uttrykket sitt betraktelig. Den til tider umodne sjangereksperimenteringen fra debuten (dub! ska! ekkokammer!) er borte. Musikken er fokusert rundt rock, samtidig som det er tydelig at dette fortsatt er en gjeng lekelystne musikere.
Likevel er det nærmest en form for antipop de til tider utfører på «Se deg rundt i rommet». Teksten på låter som «I tunnelene» består utelukkende av tribalistiske gjentakelser, et inntrykk som blir forsterket av hissig perkusjon. Det samme gjelder for så vidt «Rendezvous» som lykkes med en håndfull tekstlinjer og dette keyboardet som eksisterer i det usannsynlige området mellom gospel, house og en John Olav Nilsen-låt.
OM «RENDEZVOUS» og den nye låten «Himmelen» er Fjorden Baby! på sitt beste, fulle av overmot, nostalgi, vakre melodier og skurr på samme tid, finnes det også en vrangside.
«Montevideo» er en låt som vil være alt på én gang, og ender opp som et ukomfortabelt stykke ingenting som kunne vært veldig bra. Vokalist Sturle Kvilekval (portrettert av stensilkunstneren Dolk på coveret) går fra tilvent smak til nødvendig onde i løpet av albumet, med en stemme som bryter så ofte at «Anarki & Virvar» høres ut som en hel vanskelig pubertet klemt inn på to minutt og tjueseks sekunder.
På roligere låter som «Som på TV» har han derimot akkurat den rette ungdommelige sårbarheten som skal til i en låt om apati.
STURLE KVILEKVAL har et stykke å gå før han skriver minneverdige tekster, selv om det er tilløp til gode rim og uventede sammensetninger. Ofte blir tekstene for obskure, med for mange referanser til «denne byen» og ikke mer enn uklare stemninger.
Fjorden Baby! har potensial til rørende eufori og kledelig rastløs apati. Men de må temme sine egne demoner før de klarer å lage et helstøpt album som oppfyller løftene de gir i løpet av høydepunktene her.
WALTER N. WEHUS
Er du enig i anmelders vurdering? Del dine meninger med våre lesere.
