Fredagskos med Larsen

Marit Larsen har et stort og bredt publikum. Noe utsolgt hus i Logen Teater fredag kveld skulle være et tydelig bevis på. Det ble en velspilt og velgjort kveld, men kjemisk fri for overraskelser av noe slag. Som en østlandsvei med en og annen bakketopp og liten dal, men uten Vestlandets høye fjell og dype fjorder.

Nå er det vanskelig å finne noe direkte å sette fingeren på. Marit Larsen er en dyktig og erfaren låtskriver som for lengst har bevist at hun kan kunsten å skrive poplåter. Likevel blir mye likt, og mangler den store dynamikken. Aldri direkte kjedelig, men ei heller den store grunnen til å la seg rive med. Koselig og velgjort.

Men for all del. Verken på autopilot eller uinspirert, og jenta er i høyeste grad et trivelig bekjentskap på scenen med god kontakt med sitt publikum. Selv om den som kanskje vakte den største, (og mest uventede begeistringen), var oppvarmer Egil Olsen fra Ørsta.

Tre album har Marit Larsen bak seg som soloartist, og hun lovet å spille fra «hele sin store katalog» som hun spøkefullt sa ved konsertens begynnelse. Naturlig nok blir det likevel mest fra den siste platen «Spark», som kom ut sent i fjor høst.

Hun begynner konserten sittende bak pianoet med den ferske «Don’t Move» og fortsetter med «Solid Ground» fra debutalbumet. Selv bytter Marit Larsen mellom piano, akustisk gitar og mandolin, og hun behersker alle instrumentene. I ryggen har hun et eminent band bestående av gitar, bass, trommer, tangenter og perkusjon, og spesielt gitarist Tommy Kristiansen imponerer med delikate detaljer de gangene han får slippe til.

Til tross for femten år i rampelyset virker Larsen overraskende keitet på scenen. En historie om hennes forhold til twitter og hvordan hun endte opp med å skrive en låt i samarbeid med færøyiske Teitur, ble mildt sagt både usammenhengende og fjern.

Det blir noe skoleflinkt og småsterilt over uttrykket. Velpolert vestkystpoprock av det likandes slaget, men ganske fritt for skarpe kanter. Selv når Marit Larsen roer det hele ned midtveis, uteblir gåsehuden. Plagsomt ekstatisk blir det heller ikke på det mer uptempo materialet. Det løsner riktignok noe mot slutten med de største slagerne som «Don’t Save Me» og «Under The Surface», men ikke nok til å fjerne inntrykket av en konsert like ordinær som etternavnet til hovedpersonen.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.