Frode Fjellheim er en mann med mange jern i ilden. Årets spellemannprisvinner har gjennom 13 år med musikerne i Transjoik formidlet og eksportert joikinspirert musikk til omverdenen. Eksperimentering på tvers av sjangere har preget hele perioden, selv om uttrykket hele tiden har vært forankret i joiken.
– Vi har likevel alltid hatt en urban tilnærming til folkemusikken, sier Frode Fjellheim.
– For meg handler det om det kulturelle møtet mellom forskjellige musikalske uttrykk, legger han til.
Fjellheim er for tiden involvert i et ukjent antall prosjekter innen samisk musikk, deriblant flere bestillingsverk. Han nevner en «joikopera» for Östersund-operaen, og arbeidet som leder av det interregionale EU-prosjektet «Med joik som utgangspunkt», som blant annet involverer et studium i joik ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Akkurat nå er det likevel Transjoik som gjelder.
Flere likhetstrekk
Når de nå er klare med sitt fjerde album, «Bewafá», byr de på en helt ny retning innen sin elektroniske verdensmusikk. Selv om samarbeidsprosjekter ikke er noe nytt for denne gjengen, skiller «Bewafá» seg likevel ut.
– Det er første gang vi tar et bestemt skritt i en retning, og involverer en enkelt person på hele platen, sier Fjellheim.
Historien bak «Bewafá» begynner i Oslo i fjor sommer, da Transjoik for første gang møtte den pakistanske qawwali-sangeren Sher Miandad Khan. Det var Nusrat Fateh Ali Kahn, en nå avdød slektning av Sher Miandad Khan, som for første gang brakte denne sangtradisjonen ut i verden gjennom samarbeid med artister som Peter Gabriel og Jan Garbarek.
– Qawwali og joik har flere likhetstrekk, spesielt tekstmessig. Med den frie tekstbruken og vokallydene som kjennetegner begge tradisjonene, glir de fint over i hverandre på platen, sier han.
– En annen verden
Kahn inviterte Transjoik til Pakistan, og dermed gikk turen til Lahore og World Performing Arts Festival i desember i fjor, en musikk og teaterfestival med innslag fra hele verden. Kulturforskjellene og inntrykkene haglet, noe som Transjoikerne også fikk merke fra scenen.
– Det var en helt annen verden, og veldig forskjellig fra den typisk norske konserttradisjonen. Mens det under konserten stort sett var stille mellom sangene, jublet folk etter enkeltmomenter de likte, sier han.
Da Fjellheim og co. gikk i studio med Kahn i Lahore hadde de ingen forventninger om at det skulle ende som en egen plate. I løpet av bare noen dager hadde de nok materiale til «Bewafá».
– Musikalsk samarbeid er alltid utfordrende. Allerede etter vårt første møte med Kahn satt vi igjen med en følelse av at kjemien stemte, sier Fjellheim.
– I tillegg har han jo en veldig flott stemme, legger han til.
