Djevelens verk

GLENN ERIK HAUGLAND

UNGE HÅPEFULLE TALENTER tar i disse dager fatt på en lengre musikkutdanning, som forhåpentligvis vil muliggjøre en levevei innen musikken. I tillegg til å fordype seg på sine egne instrumenter, skal de presenteres for musikkens anatomi ved fag som musikkteori, hørelære, musikkhistorie og satslære.

Stakkars barn.

Visst føltes det som om å komme til paradis, da jeg tok fatt på min egen musikkutdanning på U. Pihls skole i Bergen. Å få fylle dagene med musikk, sammen med mennesker som delte samme interesse, var ren og skjær luksus. Men utdannelsen jeg satte igjen med åtte år senere, har vist seg å være så å si ubrukelig i møte med klarinettelever, danseband og frisørsalonger. Hva hjalp det å kunne utvikle en tolvtonerekke med bruk av krepsens omvending, når barnehagebarn krevde at en krøp på alle fire og brølte som en bjørn.



AT DEN HØYERE musikkutdanningen ikke evner å gjøre musikkstuderende svømmedyktige for et yrkesliv utenom faste stillinger i orkestre eller musikkskoler, er en sak for seg. Verre er det at utdanningen synes å sitte fastklemt i strukturer og tankegods som for lengst har overlevd seg selv. Hadde det ikke vært for en håndfull egenrådige lærere, hadde jeg nok heller valgt det langt bedre betalte yrke som anleggsarbeider.

Musikkutdanningen har sine røtter fra Felix Mendelssohn-Bartoldys opprettelse av Musikkonservatoriet i Leipzig i 1843. Mendelssohn var også den som «gjenoppdaget» musikken til Johann Sebastian Bach, og gjorde den kjent i Europa.

Det var på mange måter Mendelssohns nesegruse beundring for spesielt Bachs koraler, som fødte satslærefaget. Et fag som den dag i dag står sentralt i utdanningen



I SATSLÆRE SKAL ELEVENE lære å skrive for firestemmig kor ved bruk av et regelverk som får norske toll- og avgiftsregler til å likne bruksanvisninger fra IKEA. God stemmeføring og homogen klang oppnås ved å unngå stemmeskred, parallelle kvinter, døde basser - for ikke å snakke om uriktige doblinger. Ved å ta i bruk skuffende kadenser, ellipser, forberedte dissonanser og motbevegelser oppnår man en korsats som låter sublimt ... middelmådig. Det dreier seg om musikk som trøtt og seigt tråkker seg gjennom en myr av forutsigbarheter. Denne musikken som Mendelssohn mente måtte være noe av det mest guddommelige, egner seg i dag knapt som reklamemusikk for det hinsidige. Etter år med stadig mindre forståelse for koralsatsens uovertruffenhet, er jeg i dag klar til å erklære satslære for djevelens verk.



AT EN SKULLE KUNNE TILEGNE seg en bedre musikkforståelse ved å lære seg skriftlig å kopiere en stil, er et sant mysterium. Reell innsikt kommer først og fremst gjennom ørene, samt ved å lære seg kodene om likt og ulikt i de forskjellige musikkstykkene. I stedet for å gi en dypere innsikt, kveles unge musikkstuderendes interesse for å skrive musikk gjennom overdreven fokus på satslære. Som elev savnet jeg en god nok begrunnelse for alt arbeidet som faget krevde. I Gyldendals lærebok for den videregående skole finnes det knapt nok et forord om hvordan faget er strukturert.



MYE ER SKJEDD siden 1843, ikke minst innen musikken. Tilsvarende lite har utviklet seg innen musikkutdanningen. Den muntlige musikken er allestedsnærværende, og legger føringer som også den klassiske musikkutdanningen er nødt til å ta inn over seg. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke lenger er rom for notebilde og nedtegnelsen av musikk som redskap for blant annet å forstå det øret ikke umiddelbart oppfatter. Musikkutdannelsen trenger en kritisk gjennomgang og modernisering. Et godt sted å begynne er å fjerne satslære og erstatte det med større vektlegging på komposisjon og musikkanalyse.