Det har aldri vært noen tvil om at Supersilent er en dinosaur; en stor, tungføtt skapning som går nøyaktig der den vil, selv om det ikke går så raskt. Fra de minimale coverne (der fargen og nummeret er det eneste som byttes ut) til de langstrakte, episke låtene er prosjektet gjennomført fra begynnelse til slutt. Så også med den femte langspilleren i rekken (om du har mistet tellingen, var «1-3» debuten, og «7» en DVD regissert av Kim Hiorthøy). «8» var i utgangspunktet også tenkt på som et dobbeltalbum (eller trippel), men fem timer med musikk er blitt kuttet ned til 68 minutter. Postrock-taktene som dukker opp er en ny retning for bandet, mens brumlende lydlandskaper og skingrende synther høres ut akkurat som tidligere. Albumet spriker voldsomt, og kan ikke beskrives like helhetlig som de foregående. Likevel er det alltid en iboende fascinasjon ved en Supersilent-utgivelse, særlig når det nesten er fem år siden sist.
