Dette er en litt merkelig plate, og det er vanskelig å vite hva man skal forvente når man legger den i spilleren. Musikken består av highlights fra barokken, en samling stykker fra Albinoni, Bach, Händel, Pachelbel og Vivaldi, men disse fungerer som utgangspunkter for Gabriela Monteros improvisasjoner.
Improvisasjonene er uten klare musikalske og stilistiske referanser: «Våren» fra Vivaldis Årstider lyder som et romantisk karakterstykke, mens «Høsten» har noen nærmest Keith Jarrett-aktige klangflater.
Montero er en dyktig pianist, og hvis man ikke synes krasjene mellom ulike musikalske dimensjoner er for mye, er det fine detaljer innimellom. Samtidig føles det litt som å lytte til en pianist som øver hjemme. Denne private dimensjonen understrekes av platecover og bilder av Montero i sitt sovekammer, bilder der hun også blir stylet i beste popstil.
For meg blir det ikke helt vellykket, og det skyldes at jeg aldri helt føler at platen henger sammen. Det kunne sånn sett vært et barokt trekk, men her føles det likevel utilsiktet.
ERIK STEINSKOG
Er du enig med vår anmelder? Diskutér her:
