Han er nærmest som en crooner (nå ja...) på «Life is Hard», driver seig elektrisk blues på «My Wife's Home», tar på seg countryhatten på «If You Ever Go to Houston» og er dypt inne i cajunsumpene på «This Dream of You».
Hele veien på «Together Through Life» virker Bob Dylan avslappet og vel tilfreds. Albumet har noe vennlig og sympatisk over seg, noe som ikke minst David Hildagos sorgmuntre trekkspilltoner sørger for.
Det er så man kan mistenke den gamle refseren for rett og slett å kose seg, både med livet og musikken sin. Den bitende ironien, desperasjonen og den snerrende kritikken har fått vike for en varmere og mer tilfreds tone. Han inviterer til fest nå som han snart runder 68 år.
Dette 33. albumet fra Dylans hånd blir ikke stående som noen søyle i mesterens formidable katalog. Albumet er langt fra dårlig. Dylan synger svært så habilt til ham å være, musikalsk sitter det som støpt, likevel er det neppe noen av de ti låtene som blir klassikere.
