Den Quart-aktuelle kvartetten Tool har en av verdens mest fanatiske fanskarer, og med fire album på rundt 15 år har ikke fansen akkurat fått samme behandling som man var vant til på for eksempel 70-tallet. Kiss slapp et nytt album cirka hver niende måned, og Deep Purple rullet ut «In Rock», «Made In Japan», «Fireball» og «Machine Head» fra 1970 til -72, mens Tool-fans har måttet smøre seg inn med fem års tålmodighet siden «Lateralus».
Nok om det, mer om musikken, for med sin proginspirerte metal satt i et grønsj-liknende lydbilde, har Tool vært svært aktiv i å få avansert og utfordrende musikk ut til et stort publikum.
Åpningen «Vicarious» er direkte og ukomplisert til å være Tool, og med en tekst som kritiserer vårt forhold til tv («Stare like a junkie/into the TV/stare like a zombie/while the mother holds her child/watches him die/hands to the sky crying/» why, oh why?»), fremstår den litt naiv i forhold til Tools tidligere vandringer inn alle mulige alternative livssyn.
Likevel fungerer temaet, mye takket være Maynard James Keenans dynamiske fraseringer og utrolige patos over spreke riff. Etter at «Jimbo» følger i samme fotspor, kommer duoen «Wings For Marie (Pt 1)» og «10.000 Days (Wings Pt 2)», som utvikler seg fra en psykedelisk, messende låt til å bli en riffvegg få andre enn Tool kunne spikret opp. Den sarte, personlige teksten om Maynard James Keenans mor, som levde med lammelser i 27 år (10.000 dager) før hun forlot smertelivet, er noe av det sterkeste Keenan har levert siden han skrev «Eulogy» om den avdøde komikeren Bill Hicks.
Så følger «The Pot», en bassdrevet og umiddelbar låt hvor Keenan legger seg i et høyere register enn vanlig, og gitarist Adam Jones produserer riffing og groove som kun gitarister sin Josh Homme (QOTSA) og Ben Thayil (eks-Soundgarden) på sitt beste kan matche. Etter denne briljante åpningen tar albumet en pause med to mellomspill, før tre lange låter følger som en slags akt to. På «Rosetta Stoned» prøver Keenan å lese teksten lynkjapt, en teknikk Neil Fallon i Clutch imponerte langt mer med på «Careful With That Mic» for noen år siden. På «Intension» og «Right In Two» låter Tool litt mer søkende enn tidligere, og fortsetter tendensen fra «Wings For Marie Pt 1» hvor ambiente stemninger blir prioritert foran klassiske rockeriff. Tidvis vellykket, men av og til litt kjedelig. Drum & bass-leflingen på «Intension» er ikke bare mislykket (slik rocklefling med d&b som oftest er), den er regelrett stygg, mens «Right In Two» er et solid og velarrangert avslutningsmonster.
«10.000 Days» er ikke det ultimate Tool-albumet, de gjør noen underlige feilsteg her og der, men det er et komplekst, dypt og i stor grad vellykket album. Og hadde jeg hatt en sønn som skrev et slikt sytten minutters epos til ære for meg, hadde sjelen min fått ro for evig tid.
ANMELDT AV ASBJØRN SLETTEMARK
