- Farfars verk er for kompliserte

REIDAR STORAAS



- I mange tilfeller skrev farfar vanskeligere enn han behøvde, ja unødvendig komplisert. Harald Sæveruds notebilde er ofte så overlesset av informasjon at det skaper generell motvilje så vel blant dirigenter som orkestermusikere, hevder sønnesønnen Trond som er både fiolinist og dirigent.

Trond Sæverud har i senere år vært bosatt i USA. På konsertarenaen og i akademiske fora prøver han å skape interesse for Harald Sæveruds musikk, sist på en festival i Buffalo. Også på flere turneer i Japan har han gjort fremstøt for denne musikken. Nylig ga han i en forelesning på Griegakademiet innsikt i problemer han møter i kontakten med farfarens orkesterverker. Farfarens toner spilles ofte i radio, men det er stadig de samme vi hører: «Rondo amoroso», «Kjempeviseslåtten» og andre korte klaverstykker. De ni symfoniene som har gitt ham plass i musikkhistorien som sin generasjons førende norske symfoniker, spilles sjelden.

Hvorfor?

Skremte utøverne
Harald Sæverud ville detaljstyre både oppførelsene og ellers all informasjon om seg og sitt arbeid. Betegnende er det at han skrev eller omskrev alle avisintervjuer.

Det er mange eksempler på hvordan han skremte konsertgivere som spilte hans verker. Han var ikke nådig hvis de tolkningsmessig avvek fra hans egen oppfatning. Slik stoppet han en dialog. Og de mistet helt lysten på mer Harald Sæverud. Som orkestermusiker og konsertmester gjennom mange år har Trond Sæverud erfart hvor vanskelig det er for orkesteret å få frem effekten av den uhyggelige mengde tempoinformasjoner farfaren har foreskrevet, til dels av motsigende karakter. Dette kan ha fratatt solister og orkestre lysten til å ta fatt på hans verker, så innholdsmettet de enn er. Man kan ane en slik årsak til at fiolinkonserten – i sin tid bestilt av den berømte Koussevitsky Foundation - aldri ble spilt igjen. Heller ikke Minnesota-symfonien fra 1958 er blitt gjentatt i USA - selv om det har vært gode anledninger til det.

Var seg selv
For å forklare hvorfor det er blitt slik, bruker Trond Sæverud «Symfoni nr. 2», skrevet dels i Berlin, dels i Bergen, og ikke spilt siden 1963, som eksempel. Originalmanuskriptet fra 1920–22 kom bort, men komponisten rekonstruerte verket i 1934. Denne versjonen danner grunnlaget for den kritiske edition Trond Sæverud har utgitt som sin doktoravhandling ved University of Kansas, med bidrag fra Grieg-Forsk, Troldhaugen.

Noe av årsaken til de sporadiske oppførelsene ligger i teknisk-musikalske forhold - i Sæveruds skrivesett, men problemene er også knyttet til Harald Sæveruds spesielle personlighet og hans estetikk. Han var seg selv og ville ikke at hans musikk skulle analyseres. Når noen forsøkte seg på noe slikt ut fra premisser som ikke kom fra komponisten selv, gjorde han narr av dem. Og så ble det ikke noe mer.

Ingen hovedfagsoppgaver
Denne holdningen kan være medvirkende årsak til manglende akademisk interesse for Sæveruds betydelige produksjon.

- Faktum er at det ikke foreligger en eneste hovedfagsoppgave om et Sæverud-emne ved Norges Musikkhøgskole eller ved andre norske læresteder. Dette er påfallende, for andre komponister er behandlet i tallrike avhandlinger, sier barnebarnet.

Trond Sæverud tror lite kommer til å skje før partitur og notemateriale til de tidligere verkene blir klargjort for praktisk bruk. Han har gjennomgått materialet i «Symfoni nr. 2» med tanke på å lette tilegnelsen og gjøre den mer håndterbar for dirigenter og musikere. Han har laget to analyser. Den ene er tradisjonell, den andre er analysert som opplevelsesfortelling.

- Harald Sæverud var sterkt opptatt av at hans musikk kom ut av en opplevelse og at komposisjonsprosessen var spontan. At mye av spontaniteten forsvinner i en overveldende mengde svarte tegn, er et paradoks.

Barnebarnet planlegger flere editionsutgaver. Først og fremst gjelder det «Symfoni nr. 1» som aldri har vært fremført i sin helhet, bare som atskilte satser.

Når hundre års norsk orkestermusikk fra epoken 1905–2005 presenteres av 20 komponister i løpet av neste år, er Harald Sæverud naturligvis representert. Men igjen er det en av hans mest spilte ting man henter frem - krigstidssymfonien Sinfonia Dolorosa.