Kampen for et verdig liv

Denne filmen handler om en liten jente som ikke er som andre. Hun fødes som det første barnet inn i en ung, norsk familie, bosatt i Os kommune. Vi får se hvordan foreldrene sakte oppdager at deres datter, lille Christina, ikke utvikler seg slik som andre barn gjør, og om deres kamp mot helsevesen og byråkrati for at barnet deres, og de selv, skal få den hjelp og støtte som de bør få.

Det er en tøff kamp, og den lille familien klarer det ikke. Ikke lenge etter at Christinas lillebror er født, går foreldrene fra hverandre.

Filmens styrke er at den er laget av hovedpersonens onkel. Regissør Pål Winsents har fulgt lille Christina og menneskene rundt henne fra hun ble født og frem til hun fylte ti år. Samtidig er det familiære og følelsesmessige forholdet filmens svakhet. Det er, naturlig nok, et partsinnlegg vi får se. Men regissøren gjør disse forholdene klart allerede i begynnelsen av filmen, så det spilles med fullstendig åpne kort.

Vi får se at det ikke er lett å få et funksjonshemmet barn i Norge i dag. Moren til Christina aner uråd før barnet har fylt ett år, og oppsøker kommunens helsesøster - som ikke tar affære.

Senere opplever den lille familien stadig å bli neglisjert av helsevesen og behandlingsinstitusjoner. Det tar måneder og år før de får svar, og selv det å få stilt en diagnose på Christina er en lang kamp. Og uten diagnose er det vanskelig å kreve - og få - støtte og hjelp.

Etter noen år begynner man å anta at Christina er autistisk, men det viser seg å ikke stemme. Diagnosen som blir gitt er etter hvert at hun er sterkt psykisk funksjonshemmet.

Christina blir så tvunget til å bli integrert i en vanlig skoleklasse. Det er imponerende å registrere hvordan rektor, lærere, assistenter og elever virkelig forsøker å gi Christina et godt liv, men det er samtidig tydelig at integrering er en dårlig løsning for henne. Derimot trives hun godt i selskap med andre psykisk funksjonshemmede barn, men de er integrert en og en på hver sin skole...

Det er en unik dokumentasjon regissør Pål Winsents her legger frem, og det kan han gjøre fordi Christinas foreldre hele tiden har våget å være fullstendig åpne. Det vi får se er ikke vakkert, og filmen bør være en tankevekker for politikere, helsevesen og byråkrati i hele dette landet - ikke bare i Os.

ANMELDT AV ARILD BERG KARLSEN