I LØPET AV 2008 blir EUs datalagringsdirektiv en del av norsk lov. Dermed blir alle norske teleoperatører, som Telenor og NetCom, pålagt å oppbevare alle opplysninger om all vår nettbruk, hvilke sider vi leser, hvem vi sender e-post til - og får e-post fra. De må også gjemme alle opplysningene om hvem vi har fått telefon fra, hvem vi har ringt til og hvor mobiltelefonen vår befant seg mens samtalen pågikk. Ja, og så selvfølgelig hvem vi har sendt SMS til, og fått SMS fra. Ikke mer, egentlig.
OPPLYSNINGENE SKAL LAGRES fra 6 til 24 måneder, og kunne utleveres til myndighetene ved mistanke om alvorlige kriminelle handlinger. Datatilsynene i Europa har allerede advart mot at grensen for hva som er alvorlig, kommer til å bli flyttet. Det som var et anti-terrortiltak kan fort bli brukt i etterforskning av dagligdags kriminalitet. Slikt har skjedd før.
Datatilsynet i Norge hevder at direktivet bryter med tidligere rettsprinsipper. Avdelingsdirektør Leif T. Aanensen i tilsynet sa til Aftenposten i april i fjor at «direktivet innebærer massiv overvåking av hele befolkningen,» og at det kan brukes til å nøste opp folks nettverk.
Så ble det vel voldsomme protester? Demonstrasjoner i gatene, interpellasjoner i Stortinget og harmdirrende debatter i fjernsynet? Eller i det minste noen skarpe ledere i den frie presse? Noen leserbrev i hvert fall?
DET ENESTE SOM SKJEDDE, var at Venstre stemte mot da Stortinget i mars diskuterte direktivet, og det er neimen ikke mye.
I den siste romanen til Robert Harris sukker hovedpersonen over de ydmykende sikkerhetskontrollene på flyplassene, og sier at det neste holocaust vil bli gjennomført med fly. Da vil vi kle av oss og gå gjennom portene uten å mukke.
Han har helt sikkert rett. Vi nordmenn vil brette klærne pent sammen og legge dem på båndet, med trusen øverst. Skulle det blitt opprør her i landet, måtte de gjort noe med taxfree-posen samtidig.
Likevel, hvorfor er det så fryktelig stille når EU, som skulle gi oss de fire friheter, i stedet tar fra oss en av de viktigste frihetene vi har?
Dagens Næringsliv trodde åpenbart at datalagringsdirektivet trådte i kraft i Norge 1. januar, og markerte dagen med en liten sak på avisens sisteside, som normalt er viet sudoku og trivielle intervjuer. Der sier den ovennevnte avdelingsdirektør Aanensen at direktivet er «et vanvittig vidtrekkende tiltak, som omtrent ikke har vært diskutert i Norge ... For få år siden ville vi sagt at dette er et typisk østblokktiltak, men nå innfører vi det selv uten å stille spørsmål ved hva det innebærer. Hele befolkningen settes under lupen, og det aksepterer vi».
Her sier altså en representant for det offentlige organ som skal beskytte vår personlige integritet at Stortinget - mot Venstres stemmer - er i ferd med å innføre et stykke totalitær lovgivning. Burde ikke slike påstander - fra slikt hold - i det minste være en sak for førstesiden, selv på en dag da boligprisene muligens går opp?
NORSK PRESSES dekning av EU er skandaløst dårlig. Det er flere norske journalister som skriver om Strømsgodset enn som dekker den institusjonen som forandrer samfunnet vårt. Derfor vet vi også mer om keepersituasjonen i Strømsgodset enn om bakgrunnen for at selv den minste havn langs kysten av Norge skal gjerdes inne.
Et søk i norske avisbaser etter artikler om datalagringsdirektivet gir omtrent like mange funn som om du hadde lett etter trøfler på Hardangervidda - uten trøffelgris.
Vidar Ystad i BT er et hederlig unntak. Han skrev allerede i mars i fjor at direktivet vil sette dagens rettstillstand i Norge på hodet, og kunne samtidig sitere statssekretær Steinulf Tungesvik (Sp) på at «- Det er ikkje ein type sak der det er naturleg å reservere seg mot direktivet». Han rapporterte også om Venstres enslige kamp i stortingssalen. Det skulle vel bare mangle at de to nei-partiene Sp og SV reserverte seg i en sak der EU vil snu norsk rettstilstand på hodet og innføre tiltak som sist ble sett i Øst-Tyskland.
I all stillhet, og mens folket gjør seg klar til en ny omgang Idol, kommer vi derfor til å få en situasjon der alle våre telefonsamtaler blir loggført og dataene lagret. Advokaters samtaler med sine klienter, journalisters samtaler med varslere og andre hemmelige kilder, konfidensielle forretningssamtaler og intime samtaler mellom utro ektemenn og deres elskerinner - eller elskere. Myndighetene vil kunne finne ut når vi ringte, hvem vi ringte til, og hvor vi var da vi ringte. Dette kan politiet kombinere med oversikten over hvilke sider vi har besøkt på internett, hvem vi sendte e-post til og mottok e-post fra. Fra før vet de når og hvor vi reiste med fly, og hvem vi reiste sammen med.
HOVEDARGUMENTET til forsvar for denne totale overvåkingen er at den bare vil ramme dem som har noe å skjule. Ved å akseptere dette standpunktet sier vi at den personlige frihet bare er et gode for potensielle terrorister. De har bruk for friheten, vi andre kan godt unnvære den, mot et løfte om fysisk sikkerhet. Et løfte ingen myndigheter likevel kan holde.
Pressens nærmest totale neglisjering av datalagringsdirektivet er kanskje et tegn på at vi uansett ikke er denne friheten verdig.
