Virkeligheten er helt ute

JOHN ERIK RILEYS mer enn åtte hundre siders roman «Heimdal, California» har allerede vakt en viss oppsikt ved å roses opp i skyene i Aftenposten og tilnærmelsesvis slaktes i Dagbladet. Etter å ha lest «Heimdal, California» er det mer overraskende at boken slaktes enn at den bejubles. Riktignok er dette en uortodoks roman som blander ulike uttrykk og sjangre på en egenrådig måte, men jeg oppfatter det ikke slik at Riley slår seg løs kun for å være ellevill og tøysete. Tvert imot, så virker «Heimdal, California» å være en konsekvent og gjennomtenkt bok, i den forstand at romanens form speiler dens innhold.

PÅ INNHOLDSPLANET handler dette tilsynelatende om en suksessrik matskribent som har fått nervøst sammenbrudd i det boken begynner. Nåtidsplanet spenner over noen dager der matskribenten rekonstruerer livet sitt (han mistet hukommelsen etter sammenbruddet), via informasjon han finner om seg selv på internett. Størstedelen av romanen består av ulike tilbakeblikk og e-poster fra eks-kjæresten Cordelia. Men romanen er like mye en lek med våre forestillinger om hva identitet er. Vår mann viser seg nemlig å ha skiftet navn gjennom oppveksten stadig vekk (i nåtid heter han Balder Mehamn). Han har også hele tiden forflyttet seg fra sted til sted. Han har med andre ord verken røtter eller et stabilt navn.

UNGDOMSTIDEN tilbrakte han i Heimdal i California, et sted hvor norsk og engelsk har vokst sammen til et hybridspråk. Balders mor og far tilhørte en ytterst hemmelig øko-terrorgruppe som forgreinet seg i fraksjoner og videre i celler, hvor ytterste ledd heter Free Radicals. Alle ledd er drevet av paranoia. Men politisk paranoia fremstår ikke som noe typisk amerikansk i «Heimdal, California». Måten boken beskriver øko-undergrunnsbevegelsen ligner til forveksling beskrivelsen av AKP-ml-bevegelsen. Mehamns far, som vegeterer passivt i kjelleren etter å ha blitt utstøtt fra gruppen, er da også iført Dag Solstad-lignende krøllete hår, og han har bokstavelig talt store problemer med å meddele seg.

Slike og andre tvetydigheter er det mye av i «Heimdal, California» noe som skaper en følelse av at romanen har flere agendaer. For eksempel kan den også leses som et «fordekt» forsvar for Rileys egen litterære metode, som hviler på språkteoretiske innsikter som at tegnets signifikant, dens uttrykksside, ikke speiler et fast innhold, men stadig forskyver seg og endrer mening.

VED Å BLANDE UTTRYKK og sjangre får Riley nettopp frem at litteratur og språk er urent og organisk, ikke sterilt og kunstig. Lignende tanker finnes hos forfatteren Thure Erik Lund, som problematiserer skillet mellom natur og kultur gjennom hele sitt forfatterskap. De samme tankene finnes hos filosofen Arne Næss, men først og fremst hos filosofen Spinoza. Tenkningen kalles holistisk, hvor gud forstås som immanent og over alt tilstedeværende. Vi tenker ikke systemet, systemet tenker oss. Eller sagt med andre ord; alt henger sammen med alt.

MENS JEG SKRIVER dette sendes en samtale mellom årets nobelprisvinnere på TV. Der sitter Mario Vargas Llosa, prisvinner i litteratur, og snakker om kunstens utfordringer i vår tid. Llosa sier at vår generasjon er desorientert med hensyn på hva som er god og dårlig kunst. Vi har mistet evnen til å skille det ene fra det andre. Ifølge Llosa er det mer enn et estetisk problem, det forplanter seg over på det etiske området, til å gjelde spørsmål om moral. I «Heimdal, California» virker det som moral er knyttet til noe negativt, til askese, kontroll og ekskludering.

Nytelse fremstår som en positiv kvalitet, som noen ganger fungerer i det godes tjeneste, andre ganger i det ondes.

LIKEVEL SYNES jeg denne teksten er dypt moralsk. På forbilledlig vis får den indirekte frem at våre forestillinger om renhet, det være seg i et rent språk, en ren nasjon, et rent folk egentlig er fiksjoner og utopier. Virkeligheten består av blandingsformer, som for eksempel denne romanen, og det gjør «Heimdal, California» til god, politisk litteratur.

Riley har en del til felles med Kjartan Fløgstad. Begge blander såkalt høy- og lavkultur, og begge deler troen på at litteratur er mer enn underholdning. En forskjell er at Fløgstad sitt marxistiske fiendebilde tilhører en tid da de ideologiske motsetningene var tydeligere enn nå. Riley har et uklart fiendebilde, og som nettopp derfor virker mer i takt med vår tid.

ANMELDT AV
GRO JØRSTAD NILSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.