I det siste har det pågått en diskusjon i Aftenposten om kvaliteten på dagens krimromaner - eller snarere mangelen på sådan. Spektakulære beskrivelser av bestialske drap fyller den ene krimboken etter den andre, samt håndverksmessig slapphet og en generell mangel på elementær fantasi. I «Der hvor roser aldri dør» bryter Staalesen med denne noe mistrøstige trenden i en krimroman som hviler tungt og selvsikkert på den klassiske krimens mest sofistikerte plot-struktur, nemlig en forbrytelse i et lukket rom, hvor antall mistenkte er begrenset.
Gåten rulles opp via små hint og spor, der bare en kløktig detektiv kan finne et mønster. Det lukkede rommet i «Der hvor roser aldri dør» er en sandkasse i borettslaget Solstølen på Nordås. Her sitter vesle, treårige Mette og leker i det herrens år 1977, før hun brått forsvinner uten et spor.
«Der hvor roser aldri dør» utspiller seg tjuefem år etter. Vi befinner oss i mars 2002. Varg Veum er nede for telling og i akevittdjevelens klør, før han en dag blir oppsøkt av Mettes mor, Maja Misvær. Tilsynelatende er det tilfeldigheter som får Misvær til å oppsøke Veum. Noen måneder tidligere er en urmakerforretning blitt ranet. I flukten skjøt ranerne en forbipasserende mann, Nils Bringeland, som bodde i borettslaget hvor den treårige Mette forsvant. Misvær vil at Veum skal forhøre de andre som var involvert før saken foreldes og flere av dem dør.
Vi har altså med to forbrytelser å gjøre, løst forbundet i nåtid, og «Der hvor roser aldri dør» veksler elegant mellom å la ulike karakterer og informasjonsbrokker virke uvesentlige i det ene plottet, for samtidig å gi ny og viktig informasjon i det andre.
Tidlig i romanen etableres en tett, uhyggelig, nærmest paranoid atmosfære, da Veum oppsøker borettslaget Solstølen, som kan minne om Astrid Lindgrens Bakkebygrenda, med fem hus liggende i landlige omgivelser rundt et tun.
Før Veum oppsøker borettslaget, tar han en prat med etterforskerne som hadde saken for tjuefem år siden. Han får vite at en av dem syntes det hersket underlig stemning der. Med andre ord er mistanken vekket både hos leser og etterforsker allerede før ankomsten til Solstølen, og Staalesen sørger for at denne mistanken mot borettslagets beboere ikke akkurat svekkes i løpet av romanen. Vi følger en famlende detektiv som arbeider hardt med å fiske frem opplysninger i en sak som ingen har spesielt lyst til å rippe opp i. Men Veum pusler sammen ulike opplysninger med bruk av kløkt og forstand, og på veien mot den originale og overraskende slutten er det få dødpunkter. I «Der hvor roser aldri dør» er det ingen tvil om at Staalesen kan sitt håndverk, og mangelen på spektakulære og bestialske drap er definitivt ingen svakhet.
«Der hvor roser aldri dør» kombinerer krimelementer med mer allmenngyldige temaer som kjærlighet, sorg, begjær. Noe av det som gjør Staalesen til en utmerket forfatter, er at han åpner for at det finnes noe menneskelig ved selv den ynkeligste karakter. «Der hvor roser aldri dør» er klassisk krim som holder leseren i ånde fra første til siste kapittel.
Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.
