Elisabeth Aasen er ute på eit kvinnepolitisk oppdrag som ho med formidlande engasjement har delt med oss gjennom ei rekke bøker om fortidas lærde kvinner.
Meir enn nokon gong har dei lærde kvinnene frå mellomalderen, barokken – og no også opplysningstida – noko å lære oss. I ei tid der «Paradise Hotel» aktualiserer uttrykket «dum og deilig» og media lydig fokuserer på pseudoviktige personar, er det frigjerande å møte 1700-talets intellektuelle kvinner i Aasens nye bok.
Opplysningsprosjektet dreidde seg om å frigjere mennesket og gjere det myndig, men i alle formelle samanhengar var menneske = mann. Likevel fann kvinner eigne måtar å bli myndige på – gjennom kunnskap og kontaktar. Ikkje minst gjennom den føroffentlege salongverksemda som borgarskapets kvinner stod for, var det mogeleg for kvinner å ta del i diskusjonar med si tids leiande intellektuelle, med politikarar og maktpersonar – og slik vere aktive kulturformidlarar og politiske påverknadsagentar. Trass alt. Matematikaren Émilie du Châtelet for eksempel, omsette Newtons «Principia Mathematica», og ja, så var ho elskarinna til Voltaire – noko ho ofte blir redusert til i historieoversikter.
«Beundret av mange, hatet av Napoleon» står det om aktive Madame de Staël, som Aasen gir ein dominerande plass i siste del, og presenterer som «et ektefødt barn av opplysningstiden» – som ein europeisk intellektuell. I Weimar dreiv hertuginna Anna Amalia salong, og hadde kontakt med Goethe og Schiller.
Aasen presenterer oss for overraskande mange intellektuelle kvinner i fleire europeiske land. Dei står i kontakt med (på mang slags vis) kjende forfattar, filosofar og regentar: Voltaire, Rousseau, Goethe, Schiller, Napoleon, Schlegel-brørne. I fornuftsekteskapets tid er det på det seksuelle området overraskande liberale og pragmatiske ordningar – også for kvinner.
Aasen innleier boka si med Holberg, og begeistra tydeleggjer ho hans radikale kvinnesyn, og seier at hadde hans tankar vunne fram, og ikkje Rousseaus konserverande kvinnefiendtlege tankar, hadde mykje sett annleis ut utover 1800-talet. Aasen rekonstruerer fortida og lyfter fram og synleggjer kvinner, deira intellektuelle og politiske innsats, deira tekstproduksjon, rett og slett kvinners bidrag til moderniseringsprosessen.
Likevel unngår Aasen ein forenkla utviklingsoptimisme. 1800-talet representerer eit tilbakeslag ifølgje henne: «Jeg syns faktisk at 1800-talet er det mest forstemmende århundret i kvinners historie. Det gikk bare nedover helt fram til 1880-tallet, da det begynte å bli liv i kvinnebevegelsen. 1800-tallets kvinnelige forfattere skrev anonymt eller under mannsnavn, mens 1700-tallets kvinner publiserte under sitt eget navn.»
Desse 1700-talskvinnene som var forut for si tid, er det Aasen gir oss høve til å bli kjende med i sitt nye og viktige populærvitskaplege bidrag til kvinners intellektuelle historie. Samtidig formidlar «Opplysningstidens kvinner» i eit lett språk og med eit omfattande biletmateriale, også kunnskap om historie, politikk, filosofi, kunst og litteratur.
GRO BYRKJELAND
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
RADIKAL: Elisabeth Aasen hevdar at mykje hadde vore annleis for 1800-talets kvinner om Holbergs radikale kvinnesyn hadde vunne fram i staden for Rousseau sitt.
